Polen - Ukraina - Moldova - Transnistria - Romania - Budapest flyrail 2017

Torsdag 6. Juli - Gdansk

Vi ankom Gdansk tidlig på ettermiddagen med WizzAir. Gdansk ligger helt nord i Polen og dette var en mellomlanding for oss. Å reise via Gdansk var den enkleste og rimeligste måten å komme til Kiev. Vi måtte vente til lørdag på flyet til Kiev og vi angret litt på valget vårt.

Vi tok en lenger spasertur i sentrum av Gdansk (på tysk Danzig) og det er en vakker by – mange regner den som en av de flotteste middelalderbyene i Europa. Dette er ganske utrolig fordi byen lå i ruiner etter 2. verdenskrig.

Polens lengste elv Wisla (Vistula River på engelsk) munner ut i Gdanskbukta. Elven er neste 1100 km lang og renner fra sør til nord – blant annet gjennom Krakow og Warszawa. 

Fredag 7. Juli - Gdynia
Grytidlig oppe – og vi gikk på leting etter kaffe. Vi bodde like ved jernbanen og der fant vi en automat. Selv om vi fikk hjelp, kan det ikke kalles kaffe det som kom ut. Heldigvis er McDonalds døgnåpen og vi fikk kjøpt kaffe der rett før kl 05:00.

Gdansk, Sopot og Gdynia er tre byer som nesten henger helt sammen og de grenser alle mot Østersjøen. De kalles for de tre byer eller Trippelbyen og har i underkant av 1 million innbyggere. Vi tok toget til Gdynia – en tur på rundt 30 minutter. På denne turen passerte vi store skipsverft – som fortsatt er aktive.

Fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt her i 1980 som den første uavhengige fagbevegelsen i Østblokken.  Lech Walesa var hovedmannen bak opprøret og Solidaritetsopprøret regnes som begynnelsen på slutten for det kommunistiske systemet i Øst-Europa.

Men det er ikke bare Solidaritet som Gdansk er kjent for. Like nord for sentrum ligger Westerplatte. Det var her den 2.verdenskrig startet ved daggry den 1.september 1939.

I Gdynia gikk vi blant annet langs kaiene – som alle måtte bygges på nytt etter krigen. Da tyskerne tok området i september 1939 ble mer enn 50 000 polske innbyggere fordrevet og alle eiendommer ble konfiskert og gitt til tyske nybyggere. Etter krigen gjentok det samme seg, men med motsatt fortegn.  

Lørdag 8. Juli - Kiev

Tidlig opp og tidlig på plass på Gdańsk Lech Wałęsa flyplass. Vi var så tidlig ute at innsjekkingen ikke hadde begynt, men bedre tidlig enn for sent er vårt motto. I 2016 hadde flyplassen 4 millioner passasjerer og du kan fly til 55 flyplasser i 16 land. Vi skulle til Kiev i Ukraina.

På flyplassen traff vi Arthur fra Kiev og han var fisker på en polsk båt og skulle ha ferie helt til september. Vi fikk også forklaringen på hvorfor han startet dagen med et stort glass vodka. Han hadde flyskrekk, men sa at han elsket store bølger. Sammen med Arthur gjorde vi noe vi aldri hadde gjort før og som vi trodde var både strengt ulovlig og ikke minst farlig.

Etter boarding stod vi ute på flyplassen og ventet på at WizzAir flyet skulle bli klar til å ta oss om bord. «Let us take a cigarette», sa han. Vi så på hverandre og tenkte at nå blir vi arrestert, men det ble vi ikke og vi var ikke alene om dette. Med det norske røykereglementet var det nokså spesielt å stå der – selv om vi på en måte smugrøykte.

Flyet til Kiev hadde ikke mer enn tatt av så ble vi litt skeptiske. Full klapping fra de fleste passasjerene – var det fordi flyet klarte å komme opp i luften, fordi vi forlot Polen eller var på veg til Ukraina? Ikke vet vi. Klappingen eller applausen var like stor da vi landet – det var som å lande i Las Palmas på 80’tallet.

Passkontroll og toll gikk fint og raskt. Og så stod vi der med våre 2 ryggsekker og visste ikke hvordan vi skulle komme oss videre.

Vi hadde imidlertid lest oss opp og satt på følgende info fra flyplassens hjemmeside:

«Tickets price for bus and trolleybus routes: 3 UAH (you should buy ticket at the kiosk or from the driver and validate it while entering the vehicle).”  

3 UAH tilsvarer 1 norsk krone. Vi tok ut penger og spanderte på oss en øl mens vi diskuterte videre transport til hotellet. På veg ut av bygningen ble vi stoppet av en som sa han var taxisjåfør. Jeg har taxameter sa han på engelsk. Vi slo til, men vi så aldri taxameteret, men han tok oss til hotellet og fortalte litt om det vi så undervegs. Vi ble tatt på sengen for å si det mildt, da han sa at det kostet 700 UAH. I Stavanger hadde vi ikke kommet til byen for kr 210, men vi var i Ukraina. Nytt minibank uttak og vi følte oss rundlurt – og det er ingen god følelse.

Lørdagskvelden tilbrakte vi i sentrum som var fult av liv. Livekonserter, underholdning og mange smilende personer. Selv om vi drakk og spiste godt, klarte vi ikke å bruke 700 UAH. Kiev er Europas 8. største by med en befolkning på neste 3 millioner – da snakker vi om en skikkelig storby. I mai arrangerte byen Melodi Grand Prix. I den forbindelse ble skiltene på Metroen skrevet på engelsk – men det var alt. Resten og det gjaldt alle menyene vi så stod på ukrainsk som bruker det kyrilliske alfabetet.

Vi hadde rom med balkong og flott utsikt mot Dnepr og store deler av byen. Vi ville nyte siste rest av kvelden på denne balkongen og temperaturen var nydelig. Rett ved hotellet lå det en liten landhandel – eller byhandel. Vi skulle kjøpe øl og Ola fant noen flotte bokser. For å være sikker spurte han damen bak disken: «Alkohol?». Hun ristet på hodet og smilte. Vi fant de riktige varene til slutt og hadde en rolig avslutning på en inntrykksfull dag.

Søndag 9. Juli - Kiev
Som vanlig tidlig oppe og på kaffejakt. På utsiden av hotellet er det en kiosk – kanskje har de en kopp eller to? Ola gjør et i helhjertet forsøk, men ender kaffeløs. Helen overtar og løsningen er å si ordet Americano. Vipps har vi to kopper og kan nyte morgensolen over Kiev.

Etter en all deles nydelig frokost er det ut på tur med kart i hånden. Vi går ned til Dnepr som med sine 2 285 km er den fjerde lengste eleven i Europa. Til sammenligning er Norges lengste elv – Glomma – 620 kilometer lang. Dnepr går gjennom Russland og Hviterussland før den kommer til Ukraina og ender i Svartehavet.  Fra hotellet så vi ned på flere store badestrender med sandstrand.  Det var ikke akkurat sandstrender vi hadde forbundet med Kiev!

I Norge er det mange steder til dels svært dårlig frammøte på gudstjenester. Denne søndagsmorgenen opplevde vi å gå forbi to kirker der det var mange som måtte stå på utsiden for å få med seg gudstjenesten. Sovjetunionen ble opprettet 30. desember 1922 og oppløst 26. desember 1991. Sovjetunionen var den første staten som forsøkte å utrydde troen på en Gud fra sine undersåtters tankegang. Religiøse ledere ble forfulgt og drept og kirker/guds hus ble omgjort til verdslige bygninger. Dette kan kanskje være noe av forklaringen på den religiøse oppblomstringen de siste 25 årene?

På veg inn til sentrum så vi mange bilder av relativt unge menn. Dette var personer som ble drept i slutten av 2013 da det ble gjort opprør mot den sittende presidenten Viktor Janukovitsj. Store deler av befolkningen ønsket et nærmere forhold til Vesten og EU og slutt på korrupsjon og dårlig styring, mens presidenten gikk for Russland. Det endte med at presidenten måtte gå, men han tok flere milliarder dollar fra statskassen da han reiste til Russland. 107 personer ble drept.

Vi tok ikke bilder av disse bildene selv – vi følte det ble galt. Foran flere av bildene lå det sjokolader – sannsynligvis yndlingssjokoladen til den drepte. Det var sterkt å tenke på at dette skjedde for mindre enn 4 år siden.

På vår runde var vi også innom Kiev sitt fotballstadion. Klassisk øst europeisk stadion. Vi passerte også presidentpalasset. Begge to ligger på høyden over Kiev sentrum. 

En av våre landsmenn, Jens Stoltenberg, var i Kiev samtidig med oss. Han var der i forbindelse med samarbeidet mellom NATO og Ukraina. Vi traff aldri hverandre fordi sikkerhetsoppbudet var meget stort og det var bare akkrediterte journalister og fotografer som kom i nærheten av han. Det var likevel artig å se hvordan de hadde plassert politi/soldater rundt om i byen. Det er tydelig at Ukraina retter blikket vestover.

På sentrumsiden av Dnepr der vi også bodde, var det flotte bygninger og det virket som en velstående by. Om ettermiddagen tok vi Metroen til den andre siden av byen. Her var det rett og slett fattigslig. Store og slitte boligblokker. Gater og fortau som manglet vedlikehold. Vi tok noen øl på en stor kafe ved en busstasjon. En halvliter kostet under 10 kroner. Vi stod over mat, da menyen ikke var til å tolke og ikke stolte vi helt på kjøkkenet heller. Men det hadde helt sikkert gått bra!

På veg til hotellet stakk vi innom den lokale kjøpdamen! Hun smilte fra øre til øre da hun så oss og ropte høyt og tydelig: «Alkohol!». Vi kjøpte noen øl og litt vann og tok en tidlig kveld.

Olas barndomshelt Djengis-Khan var aldri i Kiev. Han ble født ca. 1162 og døde i 1227. Ved Djengis Khans død strakte imperiet seg fra Det kaspiske hav i vest til Stillehavet og det nordlige Kina i øst. Under hans etterkommere ble imperiet ytterligere utvidet. Hans barnebarn Batu Khan tok Kiev i desember 1240. Senere tok de både Krakow i Polen og kjente Dubrovnik i nåværende Kroatia. Men da Ögedei Khan – Djengis 3. sønn døde i desember 1241 reiste den mongolske hæren i all hast tilbake til Mongolia for å velge ny khan. Dette var i 1242 – det tok altså tid før de fikk budskapet. Det var ca 750 år før internettets tid.

Vi bør kanskje reflektere litt over hvordan det hadde vært på våre trakter i dag om mongolene ikke hadde reist hjem i 1242?
Vi skulle reise videre dagen etter og sovnet tidlig!

Mandag 10. Juli - Odessa

Vi klarte akkurat frokosten kl 07:00 før taxien hentet oss til flyplassen. Og det var en skikkelig taxi. Og prisen til flyplassen? 230 UAH – eller 70 norske kroner. Vi tok et innenriksfly som skulle ta oss til Odessa. Flytypen heter Antonov An-140 og er et ukrainsk produkt med propeller. Bagasjen lå bak i flyet og trappen var så dårlig at det bare kunne gå en person om gangen inn i flyet. Servicen var imidlertid utmerket og vi fikk vann og tørr kjeks og vi hadde en fantastisk utsikt der vi satt helt bak i flyet.

Steike varmt i Odessa og vi tok en kald forfriskning før avreise til byen. Så vidt ute av terminalbygningen traff vi en taxisjåfør som gjerne ville kjøre oss til byen. «No bus, only taxi», sa han og fulgte etter oss ca 200 meter – og det er ingen overdrivelse. Vi hoppet på den første og beste bussen – og den var ikke best, men hadde lite fjæring og skrikende bremser. For å si det enkelt: Vi fikk se mye av byen da den kronglet seg på kryss og tvers. Til slutt endte vi på jernbanestasjonen og turen kostet under 5 kroner per person. Ola skulle kjøpe kart, men forsøket var mislykket. Vi fant en restaurant med kaldt øl og internett og forsøkte å peile inn hotellet vårt.

Det var nok av villige sjåfører, men vi skulle ikke bli lurt en gang til. Vi gikk med ryggsekkene i over 30 grader. Vi spurte om vegen og følte vi var på rett kurs. Plutselig passerte vi en restaurant – en meget fin sådan. Her tok vi en øl og gikk på do og tørket svetten. Vi kunnet nok reist langt med taxi for den prisen 2 øl kostet, men vi skulle ikke la oss lure. En halvtime senere fant vi hotellet som la rett ved stranden med utsikt over Svartehavet. Livet var godt igjen! Her kostet 2 fatøl 15 kroner.

Ola ble sendt av gårde for å hente penger i en minibank. I mellomtiden var Helen blitt sulten og bestilte 1 øl og pommes frites. Hun fikk 2 øl og paprikachips. Vi tok en dukkert i Svartehavet – det var kaldt – noe som sikkert skyldes at store elver renner inn i havet.

Vi avsluttet dagen med en fin middag på stranden og var veldig fornøyde med at vi ikke hadde blitt lurt av noen taxisjåfører! Men nok en gang opplevde vi at det ok ekstremt lang tid fra bestilling til servering av maten. 

Tirsdag 11. Juli - Odessa

Vi skulle ha med soloppgangen og var ute kl 05:00. Heldigvis var nabokafeen døgnåpen og vi fikk nytrukket kaffe både en og to ganger.

Dagen ble tilbrakt på stranden og vi flasser fortsatt 10 dager senere.

Hotellet hjalp oss med å bestille taxi til sentrum om kvelden. Vent på en rød bil sa de til oss. Vi ventet på en rød bil, men den vi skulle ha var grå. Og det var ikke en taxi, men en venn av resepsjonisten. Det tok flere forsøk før han fikk start på bilen – den var på alder med Ola sin gamle og kasserte Skoda. Han tok oss imidlertid trygt inn til sentrum.

For et sentrum og for et liv. Vi storkoste oss og spiste hver vår velsmakende hamburger. Odessa var en sovjetisk marinebase og har ca 1 million innbyggere. De fleste av innbyggerne er russisk talende. Allerede 600 år før Jesus fødsel var området bosatt av grekere og hadde det greske navnet Odessos.

Onsdag 12. Juli – Moldova og Transnistria

Tidlig opp – taxien skulle hente oss kl 6:30 og vi skulle se soloppgangen i dag også og var oppe like etter kl 5:00. Nydelig soloppgang, men det var ingen taxi, men en privatbil som dukket opp. Han kjørte som en galning og setebetene virket ikke – og Ola var redd for første gang denne dagen. Plutselig roet sjåføren seg ned og tok av seg capsen. I det vi passerte en kirke, korset han seg. På med capsen og full speed til busstasjonen.

Her var det liv. Reisende og handlende om hverandre. Busser og biler som tutet, bremset og gasset opp. Masse forskjellige lukter. «jeg føler meg som i India», sa Helen – selv om hun ikke har vært i India.

Vi måtte spørre en vakt om hvor bussen vår skulle parkere – vi forstod fortsatt ikke skiltene. Han leste på billetten og viste med antall fingre hvor vi skulle gå.

Dagens frokost viste seg å være innbakt pølse kokt/stekt i olje kjøpt i en pølsebu på markedet. Mettende, men lukten/smaken hang igjen det meste av dagen.

Da avgangen nærmet seg, ble Helen prikket på ryggen. Det var vakten som husket oss igjen og denne gangen viste han oss rett til bussen.

På billetten stod det sete 21 og 22. Dette var baksetet og setene var allerede opptatt – heldigvis. I tillegg satt det folk i midtgangen – bussen hadde 24 seter. Overbooking var bare forbokstaven. Vi fikk heldigvis hvert vårt sete helt foran i bussen – panoramautsikt. 

Det gikk fort på dårlige veger. Etter noen mil møtte vi en lang motgående kø og en stor lastebil. Sjåføren ville tydeligvis ikke tilbringe dagen i kø. Han kjørte forbi køen og vi møtte han på vår høyre side. Bak lastebilen kom mange andre utålmodige sjåfører. Kreativt, men ikke ufarlig. Vegen ble dårligere og dårligere jo nærmere Moldova vi kom. Motgående biler og vår buss kjørte ofte lange strekninger på feil side – dersom det var mindre humper på den siden.

Vi har passert mange landegrenser i vårt liv, men denne dagen var helt spesiell. Prøv å henge med:

Først måtte vi sjekkes ut av Ukraina – fram med pass og stempling. Deretter var det passkontroll og utstedelse av innreisebevis til Moldova. Vi var også gjennom to tollposter – den ene med narkohund.

Selv om vi nå var inne i Moldova måtte vi gjennom nok en kontroll og denne var den strengeste. Vi hadde nemlig også passert grensen til Transnistria. Transnistria er en region som ifølge FN tilhører Moldova. I virkeligheten er det en selvstendig stat består av en lang og smal landstripe på østsiden av elva Dnestr. Egen hær, politi, valuta, flagg, regjering osv. Hovedstaden heter Tiraspol. Transnistria er i dag en republikk som ikke er anerkjent av noe annet land enn de internasjonalt ikke anerkjente statene Abkhasia og Sør-Ossetia. Transnistria erklærte seg uavhengig fra Moldova 2. september 1990. Det ble krig som følge av denne erklæringen der blant annet Russland var involvert, og det var ikke før 21. juni i 1992 at det ble signert en våpenhvileavtale. Avtalen ble underskrevet av Russlands president Boris Jeltsin og Moldovas president Mircea Snegur.

Det er på denne bakgrunn at Transnistria kalles landet som ikke eksisterer.

Vi forstod ikke helt hva som skjedde og spurte damen som satt bak oss i bussen. Hun hadde hatt engelsk på skolen for 34 år siden og noe av det hun hadde lært hadde nok gått i glemmeboken. Vi klarte likevel å kommunisere til en viss grad. «Pridnestrovie», svarte hun på vårt spørsmål.  Heldigvis husket vi at i Transnistria heter landet Pridnestrovie. Trans betyr «over», og Transnistria viser til at landet, sett fra Moldova ligger over elven Dnestr.  Pridnestrovie betyr landet som ligger ved elven Dnestr.

Etter ca 30 minutter var det på an igjen. Ut av Transnistria og inn i Moldova. Vi måtte én og én inn på et kontor da vi skulle inn igjen i Moldova. Her ble passet sjekket og fikk vi et innreisebevis som vi må vise til myndighetene innen 72 timer. Tenk deg at dette beviset ble fylt ut for hånd!

Langs stort sett hele kjøreruten på ca 18 mil, var det kjempestore solsikkeåkrer. Nydelig gulfarge lyste opp i ett flatt landskap. Solsikker er tydelig en viktig næringsveg i dette området. Fruktene selges både som solsikkefrø og brukes til å lage solsikkeolje. I tillegg selges solsikker i de fleste blomsterbutikker. På verdensbasis er det anslått at den totale produksjonen av solsikkeolje er på 14 millioner tonn (2014). De to landene med størst produksjon er Russland og nettopp Ukraina som ifølge FN statistikk til sammen produserer rundt 60% av verdensproduksjonen. Hvor mange solsikker går det med for å produsere 1 tonn solsikkeolje mon tro? (Vi vet ikke svaret).

Etter en tur på 4,5 timer ankom vi busstasjonen i Chisinau – steikende sol og varmt. Vi hadde 150 Ukrainske Hryvnja (Tilsvarende 50 norske kroner) som vi vekslet inn i levu – Moldovsk pengeenhet. Vi kjøpte pølse med brød og brus. Kart fikk vi ikke tak i og vi visste ikke hvor vi var og hvor vi skulle.

I minibanken fikk vi mer levu og vi bestemte oss for å ta taxi. Vi var meget skeptiske og skulle ikke la oss lure en gang til. Vi så ut som skikkelige turister da vi svettet rundt og ut fra intet kom det en frelser og spurte om vi skulle ha taxi. Vi viste hotelladressen og han skulle ha 100 levu. 100 levu tilsvarer i underkant av 50 norske kroner. Vi slo til etter at han hadde vist beløpet på mobiltelefonen. Igjen erfarte vi at «Taxi» ikke er det vi forbinder med taxi, men at her betyr det at man blir kjørt fra ett sted til et annet mot betaling. Begrepet taxi er forresten en forkortelse av det engelske ordet taxicab, som betyr «drosje med taksameter». Ordet drosje kommer fra russisk og betyr lett vogn.

Pirattaxi ville vi ha kalt det, men han kjørte oss rett til hotellet gjennom rushtrafikk og trange gater med og uten asfalt.

Flott hotell: Best Western Plus Flowers Hotel og på toppen av alt hadde de en bier garden med svært hyggelig betjening. Det vi drakk smakte utmerket.
Etter en stund la Helen seg til å døse på sengen og Ola surfet på internett og fant ut at det var kvalifiseringskamp til Champions League i Tiraspol. Hotellet kunne ordne transport og vi slo til. Etter litt fram og tilbake fikk vi beskjed om at vi skulle bli hentet 18:15 – knappe 2 timer før kampen skulle starte. Vi bestilte en suppe i bier garden og gledet oss til mat. Som vanlig gikk serveringen særdeles tregt og på toppen av alt hadde damen i resepsjonen blingset mellom 15 minutes to og past 6. Bilen var på plass kvart på, men det var ikke suppen.
Heldigvis var bilen den nyeste modellen av en av de største BMW’ene. Ingen av oss har sittet i en sånn bil før! Sjåføren var fotballagent og skulle selv på kampen. Han ordnet billetter til oss på veg til stadion. Vi plukket opp en til som skulle være med på kampen.
Vi tenkte at vi aldri ville nå kampen med den tiden det ville ta på grensen. Men vi tok feil. Sjåføren fortalte oss at han hadde en slags diplomatstatus. Vi kjørte forbi køen på veg til passkontrollen. Han sprang inn med passene, men vi måtte inn for å vise ansiktene våre. På veg inn opplevde vi noe spesielt. En gjeng med ungdommer flokket seg rundt 4. mann i bilen og skulle håndhilse på han. «Jøss, han er populær», sa Helen. Grunnen fikk vi senere. Han heter Alexandru Golban og er direktør for fotballandslagene i Moldova. Han har spilt på landslaget og vært proff i ulike lag blant annet Eintracht Braunsweig i 2. Bundesliga.
Vi og våre venner har stående invitasjon til å komme på kamp der Moldova spiller!

Kjempekjekk kamp, men Sheriff Tiraspol vant bare 1-0 og kan få det tøft i bortekampen i Albania. 

Returen gikk som smurt. Vi var hjemme litt over 23:00 og passkontrollørene så så vidt på passene våre.
Vi var sultne, restauranten var stengt og Ola ble sendt til en døgnåpen butikk i nærheten. Ingen gatelys, lite folk og biler – han var rett og slett småredd for å si det mildt. Nattmaten kom i hus og vi sov søtt etter en dag som startet kl 05:00 og ble avsluttet 20 timer senere. 

Torsdag 13. Juli - Chisnau
Etter en nydelig frokost slappet vi av på rommet. Ute var det stekende hett.
Like ved hotellet lå det et marked og vi ruslet rundt og kjøpte oss noen t-skjorter. Ikke spesielt billig (dårlige til å prute), men fine var de. På vår runde så vi ingen andre – i alle fall typiske turister. 

Vi delte en pizza til lunch og vi hadde flaks og fikk en pizza som begge likte. Deretter satt vi mange timer i hotellets beergarden og planla neste stopp som var Bukarest. Ola fikk språkopplæring fordi han ikke klarte å uttale ølmerket riktig – det hadde samme navn som hovedstaden. Vi bestilte det samme hver gang det tok ikke lang tid før kelnerne visste hva vi skulle ha.

Før vi reiste på turen hadde vi lest om Chisinau Hotel. De kjører med følgende slagord på hjemmesiden sin: «It’s like visiting your granny, not modern, but clean, warm and relaxing.» De har også en bar som er åpen 24 timer i døgnet.

Vi bare måtte innom dette hotellet som er det eldste sentrumshotellet i byen. Vi traff en kar på utsiden og han skrøt av baren. Forventningene steg, men da vi kom inn var det tomt for folk på begge sider av bardisken. Omsider kom det en fra hotellet – han sprang ut på gaten. Vi ventet litt – ikke så lenge. På veg ut møtte vi bartenderen – kanskje han hadde en annen jobb på si?

Hotellet minnet oss om Hotel Europa i Pristina – og vi er glade for at vi ikke skulle på der!

Vi avsluttet kvelden på et festlig sted – nemlig Chisinau sitt første microbryggeri.

Fredag 14. Juli – Old Orhei
Moldova har få turister – faktisk minst besøkt i Europa. Det kan nok være mange årsaker til det, men det er ikke flust av turistattraksjoner og de grenser heller ikke til hav. Utbryterrepublikken Transnistria er i seg selv en attraksjon, men den største attraksjonen ligger vel 60 kilometer nord for hovedstaden Chisinau.

Old Orhei eller på rumensk Orheiul Vechi er et historisk og arkeologisk meget spennende sted.
Hotellets alt mulig mann skulle kjøre oss og pris og tidspunkt for avgang var avtalt dagen før. Det skulle koste 110 euro. Men da var det også inkludert engelsk språklig guide og lunch på en lokal restaurant. Etter litt utsettelse var vi klar for avgang. Resepsjonisten og sjåføren kunne imidlertid fortelle at lunchen ikke var inkludert og at han måtte ha ytterligere 10 euro. Vi opplevde det samme prispresset da vi skulle på fotballkamp. Prisen økte når alle var klar til avgang.

Vi følte oss litt utnyttet og etter en kort rådslaging sa vi nei til turen. Vi skulle klare å finne en alternativ måte å reise til Orheiul Vechi. «OK – dere får det for 110 euro», var svaret vi fikk. Den ellers så blide altmuligmannen virket påfallende sur. Vi hadde imidlertid ikke kjørt mer enn ca 20 minutter gjennom frodige jordbruksområder, før han spurte: «Do you want beer?». Klokken hadde ikke passert 10, men vi ville ikke skuffe han og svarte bekreftende. Det ble handle- og røykepause utenfor en liten landhandel. Helen ønsket utenlandsk øl, men han kom raskt ut igjen og sa at de bare hadde det lokale merket Chisinau – som Ola likte veldig godt. Han spanderte 2 halvliters flasker og stemningen var igjen veldig god. 

Vi syntes han kjørte i forteste laget, men det fikk en brå stopp. På en bakkekam kjørte vi forbi en bilulykke og etter det kjørte han i normal fart.

Etter å ha tatt av fra hovedvegen var vi i Orheiul Vechi. For et syn og for en overraskelse. Det var som å se ned i et amfiteater. Gjennom dalen renner elven Raut som er en sideelv til Dniester som er Moldovas lengste elv og Ukrainias nest lengste elv. Eleven har formet området som består av kalkstein.

Denne dalen er 3,5 km fra øst til vest og 1,5 km fra nord til sør. Området står på UNESCO sin verdensarvliste.

Første stopp var Orheiul Vechi Exhibition Centre. Her fikk vi en engelsktalende guide. Det var en utstilling som viste gjenstander fra den eldre steinalder 30 000 til 20 000 f. kr. Og fram til nyere tid. En imponerende samling.

Deretter kjørt vi alle 4 til den andre siden av dalen – der hvor klostrene ligger. Vi besøkte et kloster som ble gravd ut på 1300 tallet. Det tok visstnok 100 år å gjøre ferdig de 12 rommene. Som du ser av bildet kunne man ikke gå oppreist, men måtte gå krokrygget.

I dag er det en munk som bor her om sommeren. Området ligger nå vel 150 meter over havet og det var spesielt å se rester av skjell i fjellet – det var fra den gangen hele området lå under havets overflate.

Vi besøkte også en gård som viste hvordan besteforeldrene hadde levd. På den tiden var det ikke uvanlig med 10 – 14 barn – det var nokså trangbodd. Etter å ha sett «madrassen» - bestemte Helen seg for aldri mer å klage på en seng i hele sitt liv.

Vi spaserte deretter rundt i den lille landsbyen med ca 200 innbyggere. Vi stilte spørsmål om det var et levende museum, men det var det absolutt ikke. Det var derimot et levende bygdesamfunn i dagens Moldova og Europa.

Vi avsluttet besøket med en utsøkt lunch basert på lokale råvarer med egenprodusert saft og vin.

Fulle av inntrykk sov vi det meste av vegen tilbake til Chisinau – selve turen tok vel 5 timer.

Om ettermiddagen spaserte vi rundt i byen og vi fikk kjøpt både fingerbøl og tøymerker til å sy på sekkene våre.

I en av sidegatene til hovedgaten fant vi flere hyggelige barer/restauranter og livet smilte til oss.

Lørdag 15. Juli - Bukarest

Flyet til Bukarest hadde avgang kl 0705 og vi hadde bestilt drosje til kl 04:45. Det tok ca 20 minutter til flyplassen i nattestille gater og prisen var som avtalt – ikke noe lureri her.

Det var et yrende liv på flyplassen, men alt gikk raskt og vi var klar i god tid.

Turen tok ca 1 time og så var vi i Romania.

Ola hadde snakket om magebelte for oppvaring av penger og telefon – han var skikkelig skeptisk og fryktet lommetjuver og tiggere.

Det startet imidlertid godt - taxiene var autoriserte og vi fikk den avtalte prisen som også stemte med det som stod på flyplassen sin hjemmeside.

Vi var på hotellet ca 9:30 – lite hotell og heldigvis fikk vi sjekke inn med en gang. Vi bodde midt i sentrum med balkong og en liten døgnåpen kiosk på andre siden av gaten.

Vi kan ta dette med en gang: I løpet av 2 dager så vi 5 tiggere og traff ikke på noen lommetjuver. De vi snakket med var svært misfornøyd med romfolket som de mente at snyltet på samfunnet.

Dagens hovedmål var presidentpalasset – også kalt galskapens palass. President og diktator Nicolae Ceausescu startet byggingen i 1984 – visstnok etter reiser til Kina og Nord-Korea. Romania var et fattig land, men diktatoren brukte likevel svært store summer på dette bygget. For å gjøre plass til bygget ble 27 kirker og synagoger revet og 40.000 mennesker ble tvangsflyttet. Det var alltid mer enn 20 000 arbeidere som jobbet på bygget. Å oppleve dette bygget på nært hold gjorde et meget sterkt inntrykk. Folkets hus ble det kalt!

Etter pentagon er dette verdens største administrasjonsbygg.

Nå fikk heldigvis ikke Nicolae Ceausescu og hans kone Elena oppleve at bygget ble ferdig – både han og hans kone ble henrettet 25. desember 1989. Det sies at Elena hadde 3000 par sko – så de trengte jo litt plass.

At kirker og synagoger ble gjort om til verdslige bygninger under kommunismen har vi skrevet om før. Like ved hotellet vårt var det en stor suvenirbutikk. Den ligger i en tidligere kirke og ser fortsatt ut som en kirke rent bygningsmessig.

Bak presidentpalasset (på samme høyden) bygges det nå en enorm kirke og det sies at spiret skal kunne sees fra hele byen når det blir ferdig. Da vi var der var det full aktivitet byggeaktivitet. Byggingen av dette gudshuset er en reaksjon på måten religioner ble behandlet under kommunismen.

I løpet av dagen tikket det inn meldinger fra den særdeles fotballinteresserte sønnen Werner. Han kunne fortelle at Juventus Bucuresti – nyopprykket i toppdivisjonen skulle spille sesongens første kamp mot Dinamo Bucuresti. Problemet var bare at deres egen bane ikke var godkjent for toppspill og at de derfor måtte spille på Ilie Oană Stadium Ploiești – ca 6 mil nord for sentrum.

Vi fant fort ut at det gikk tog til Ploiești- og vi bestilte taxi til jernbanestasjonen. Sjåføren – en relativt ung gutt som snakket godt engelsk – lurte på hvor vi skulle reise med tog? Vi forklarte vårt ærend. Det er bedre at jeg kjører dere – det går raskere og er tryggere og nesten like billig sa han! Etter litt forhandling om prisen og tillatelse til å røyke og drikke øl – var vi på taxitur til fotballkamp! Han var for øvrig en utmerket guide.

Vi passerte triumfbuen - Arcul de Triumf – som har en historie tilbake til 1878 da Romania fikk sin uavhengighet – den er senere bygget på nytt og dagens bue stod ferdig i 1936. «Fake» sa vår sjåfør og tenkt på at det var en etterligning av Triumfbuen i Paris som ble påbegynt av Napoleon og som stod ferdig i 1836 – 21 år etter at Napoleon var død.

Vi passerte også Interkontinental hotell der journalistene bodde i forbindelse med at Nicolae Ceausescu ble avsatt. Den franske journalisten Jean-Louis Calderon (41 år) ble skutt og drept her den 22. desember og han har fått en gate oppkalt etter seg.

Sjåføren fortale mye om korrupsjonen i Romania. Skal du få deg en prestejobb må du betale store summer under bordet. Konsekvensen er at disse må få pengene tilbake og det gjør de ved å ta bestikkelser fra folk som skal gifte seg eller døpe sitt barn. Ca 1300 av av 3500 drosjeløyver er gitt til ett firma (mot store bestikkelser selvsagt) – disse leier de ut videre til en blodpris til sjåfører. Mafia – var ordet sjåføren brukte. Han hadde en rekke andre eksempler fra folks daglig liv.

Vel framme ved Oană Stadium i Ploiești kjøpte vi billetter. Deretter var det jakt på en fotballpub. Vi fulgte etter en heller skummel gjeng som så ut til å være i samme ærend som oss.

Vi fant en flott beergarden og havnet sammen med en gjeng Dynamo fans. Begrensede engelskkunnskaper hos våre venner, men det lot seg løse med Googletranslate! Herlig stemming.

Dynamo vant 3-0 og etter kampen ble vi plukket opp av sjåføren igjen. Vi hadde stått opp kl 03:00 i Moldova og det var rett i seng ved midnatt.

Søndag 16. Juli - Bukarest
Tidlig oppe, men den døgnåpne kiosken hadde Americano så dagen var reddet. Vi bodde i gamlebyen og den var full av restauranter og puber og vi var der det meste av dagen.

Om kvelden dro vi til Nasjonalstadion for å se på Steaua og kjøpe drakt til Werner. Vi tok trikken ut og kjøpte VIP billetter til ca 30 kroner stykket. Også dette var et nydelig stadion, men kampen var kjedelig så vi gikk rett før pause. Vi bommet på utgangen og slet med å finne hjem igjen. Vi hadde glemt visittkortet fra hotellet. Vi følte oss lost, men heldigvis ble vi kjørt til hotellet for en billig penge. 

Mandag 17. Juli - Budapest

Avreise til Budapest og siste stopp. Lang kø i innsjekkingen, men vi var ute i god tid. I Budapest bestilte vi drosje i en sentral og der fikk vi drosjenummer og pris – trygt og godt!

Vi fant hotellet Budapest Panorama Central – som lå noe anonymt i 3. etasjen i stor og noe slitt bygård. Hotellet var imidlertid helt nytt og servicen var utmerket. Vi måtte vente noen minutter og så fikk vi rom.

Vi hadde et mål for dagen og det var å besøke terrorhuset – et hus der både nazistene og kommunistene hadde utført de grusomste handlinger. Huset lå ca 30 minutters spasertur fra hotellet. Gatene var fulle av politi – det viste seg at Israel sin statsminister Benjamin Netanyahu var på besøk i Budapest. Dessverre var Terrorhuset stengt på mandager. Helt fram til jernteppet falt var dette det hemmelige politiets hovedkvarter. 

Budapest er en stor by med i underkant av 2 millioner innbyggere. Vi gikk langs Donau som skiller de to bydelene Buda og Pest. Vi holdt oss på Pest siden fordi det var svært varmt. Ungarn har også en stor parlamentsbygning. Den ble oppført rund 1900 og ligger rett ved Donau. Da den ble bygget var det en av verdens største bygninger.

Om kvelden spiste vi middag på en restaurant med ungarsk mat – nydelig opplevelse.

Tirsdag 18. Juli - Stavanger

Kaffe i resepsjonen og kaffepause på gaten kl 6:30. Hjemmereisedag og flybussen gikk rett ved hotellet og det tok ca 40 minutter.

Vi spør ofte om det går an å ta seg en røyk etter at vi har gått gjennom sikkerhetskontrollen. Ja svarte de på flyplassen i Budapest. Vi har opplevd menge tvilsomme og røykfylte røykerom, men sånn var det ikke her. Her var det bar og røykerom i ett – deler av rommet lå i friluft. Vi skulle fly med Norwegian og heldigvis hadde de flygere nok til å ta oss til Oslo. 

Vi landet i Stavanger kl 1635 og dermed var denne begivenhetsrike og interessante turen over – men minnene lever igjen.

Vi kan på det sterkeste anbefale å besøke den delen av Europa som vi har gjort. Men vær snar – jo mer vestlige de blir jo mindre sjarm er det.