Polen - Ukraina - Moldova - Transnistria - Romania - Budapest flyrail 2017

Torsdag 6. Juli - Gdansk

Vi ankom Gdansk tidlig på ettermiddagen med WizzAir. Gdansk ligger helt nord i Polen og dette var en mellomlanding for oss. Å reise via Gdansk var den enkleste og rimeligste måten å komme til Kiev. Vi måtte vente til lørdag på flyet til Kiev og vi angret litt på valget vårt.

Vi tok en lenger spasertur i sentrum av Gdansk (på tysk Danzig) og det er en vakker by – mange regner den som en av de flotteste middelalderbyene i Europa. Dette er ganske utrolig fordi byen lå i ruiner etter 2. verdenskrig.

Polens lengste elv Wisla (Vistula River på engelsk) munner ut i Gdanskbukta. Elven er neste 1100 km lang og renner fra sør til nord – blant annet gjennom Krakow og Warszawa. 

Fredag 7. Juli - Gdynia
Grytidlig oppe – og vi gikk på leting etter kaffe. Vi bodde like ved jernbanen og der fant vi en automat. Selv om vi fikk hjelp, kan det ikke kalles kaffe det som kom ut. Heldigvis er McDonalds døgnåpen og vi fikk kjøpt kaffe der rett før kl 05:00.

Gdansk, Sopot og Gdynia er tre byer som nesten henger helt sammen og de grenser alle mot Østersjøen. De kalles for de tre byer eller Trippelbyen og har i underkant av 1 million innbyggere. Vi tok toget til Gdynia – en tur på rundt 30 minutter. På denne turen passerte vi store skipsverft – som fortsatt er aktive.

Fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt her i 1980 som den første uavhengige fagbevegelsen i Østblokken.  Lech Walesa var hovedmannen bak opprøret og Solidaritetsopprøret regnes som begynnelsen på slutten for det kommunistiske systemet i Øst-Europa.

Men det er ikke bare Solidaritet som Gdansk er kjent for. Like nord for sentrum ligger Westerplatte. Det var her den 2.verdenskrig startet ved daggry den 1.september 1939.

I Gdynia gikk vi blant annet langs kaiene – som alle måtte bygges på nytt etter krigen. Da tyskerne tok området i september 1939 ble mer enn 50 000 polske innbyggere fordrevet og alle eiendommer ble konfiskert og gitt til tyske nybyggere. Etter krigen gjentok det samme seg, men med motsatt fortegn.  

Lørdag 8. Juli - Kiev

Tidlig opp og tidlig på plass på Gdańsk Lech Wałęsa flyplass. Vi var så tidlig ute at innsjekkingen ikke hadde begynt, men bedre tidlig enn for sent er vårt motto. I 2016 hadde flyplassen 4 millioner passasjerer og du kan fly til 55 flyplasser i 16 land. Vi skulle til Kiev i Ukraina.

På flyplassen traff vi Arthur fra Kiev og han var fisker på en polsk båt og skulle ha ferie helt til september. Vi fikk også forklaringen på hvorfor han startet dagen med et stort glass vodka. Han hadde flyskrekk, men sa at han elsket store bølger. Sammen med Arthur gjorde vi noe vi aldri hadde gjort før og som vi trodde var både strengt ulovlig og ikke minst farlig.

Etter boarding stod vi ute på flyplassen og ventet på at WizzAir flyet skulle bli klar til å ta oss om bord. «Let us take a cigarette», sa han. Vi så på hverandre og tenkte at nå blir vi arrestert, men det ble vi ikke og vi var ikke alene om dette. Med det norske røykereglementet var det nokså spesielt å stå der – selv om vi på en måte smugrøykte.

Flyet til Kiev hadde ikke mer enn tatt av så ble vi litt skeptiske. Full klapping fra de fleste passasjerene – var det fordi flyet klarte å komme opp i luften, fordi vi forlot Polen eller var på veg til Ukraina? Ikke vet vi. Klappingen eller applausen var like stor da vi landet – det var som å lande i Las Palmas på 80’tallet.

Passkontroll og toll gikk fint og raskt. Og så stod vi der med våre 2 ryggsekker og visste ikke hvordan vi skulle komme oss videre.

Vi hadde imidlertid lest oss opp og satt på følgende info fra flyplassens hjemmeside:

«Tickets price for bus and trolleybus routes: 3 UAH (you should buy ticket at the kiosk or from the driver and validate it while entering the vehicle).”  

3 UAH tilsvarer 1 norsk krone. Vi tok ut penger og spanderte på oss en øl mens vi diskuterte videre transport til hotellet. På veg ut av bygningen ble vi stoppet av en som sa han var taxisjåfør. Jeg har taxameter sa han på engelsk. Vi slo til, men vi så aldri taxameteret, men han tok oss til hotellet og fortalte litt om det vi så undervegs. Vi ble tatt på sengen for å si det mildt, da han sa at det kostet 700 UAH. I Stavanger hadde vi ikke kommet til byen for kr 210, men vi var i Ukraina. Nytt minibank uttak og vi følte oss rundlurt – og det er ingen god følelse.

Lørdagskvelden tilbrakte vi i sentrum som var fult av liv. Livekonserter, underholdning og mange smilende personer. Selv om vi drakk og spiste godt, klarte vi ikke å bruke 700 UAH. Kiev er Europas 8. største by med en befolkning på neste 3 millioner – da snakker vi om en skikkelig storby. I mai arrangerte byen Melodi Grand Prix. I den forbindelse ble skiltene på Metroen skrevet på engelsk – men det var alt. Resten og det gjaldt alle menyene vi så stod på ukrainsk som bruker det kyrilliske alfabetet.

Vi hadde rom med balkong og flott utsikt mot Dnepr og store deler av byen. Vi ville nyte siste rest av kvelden på denne balkongen og temperaturen var nydelig. Rett ved hotellet lå det en liten landhandel – eller byhandel. Vi skulle kjøpe øl og Ola fant noen flotte bokser. For å være sikker spurte han damen bak disken: «Alkohol?». Hun ristet på hodet og smilte. Vi fant de riktige varene til slutt og hadde en rolig avslutning på en inntrykksfull dag.

Søndag 9. Juli - Kiev
Som vanlig tidlig oppe og på kaffejakt. På utsiden av hotellet er det en kiosk – kanskje har de en kopp eller to? Ola gjør et i helhjertet forsøk, men ender kaffeløs. Helen overtar og løsningen er å si ordet Americano. Vipps har vi to kopper og kan nyte morgensolen over Kiev.

Etter en all deles nydelig frokost er det ut på tur med kart i hånden. Vi går ned til Dnepr som med sine 2 285 km er den fjerde lengste eleven i Europa. Til sammenligning er Norges lengste elv – Glomma – 620 kilometer lang. Dnepr går gjennom Russland og Hviterussland før den kommer til Ukraina og ender i Svartehavet.  Fra hotellet så vi ned på flere store badestrender med sandstrand.  Det var ikke akkurat sandstrender vi hadde forbundet med Kiev!

I Norge er det mange steder til dels svært dårlig frammøte på gudstjenester. Denne søndagsmorgenen opplevde vi å gå forbi to kirker der det var mange som måtte stå på utsiden for å få med seg gudstjenesten. Sovjetunionen ble opprettet 30. desember 1922 og oppløst 26. desember 1991. Sovjetunionen var den første staten som forsøkte å utrydde troen på en Gud fra sine undersåtters tankegang. Religiøse ledere ble forfulgt og drept og kirker/guds hus ble omgjort til verdslige bygninger. Dette kan kanskje være noe av forklaringen på den religiøse oppblomstringen de siste 25 årene?

På veg inn til sentrum så vi mange bilder av relativt unge menn. Dette var personer som ble drept i slutten av 2013 da det ble gjort opprør mot den sittende presidenten Viktor Janukovitsj. Store deler av befolkningen ønsket et nærmere forhold til Vesten og EU og slutt på korrupsjon og dårlig styring, mens presidenten gikk for Russland. Det endte med at presidenten måtte gå, men han tok flere milliarder dollar fra statskassen da han reiste til Russland. 107 personer ble drept.

Vi tok ikke bilder av disse bildene selv – vi følte det ble galt. Foran flere av bildene lå det sjokolader – sannsynligvis yndlingssjokoladen til den drepte. Det var sterkt å tenke på at dette skjedde for mindre enn 4 år siden.

På vår runde var vi også innom Kiev sitt fotballstadion. Klassisk øst europeisk stadion. Vi passerte også presidentpalasset. Begge to ligger på høyden over Kiev sentrum. 

En av våre landsmenn, Jens Stoltenberg, var i Kiev samtidig med oss. Han var der i forbindelse med samarbeidet mellom NATO og Ukraina. Vi traff aldri hverandre fordi sikkerhetsoppbudet var meget stort og det var bare akkrediterte journalister og fotografer som kom i nærheten av han. Det var likevel artig å se hvordan de hadde plassert politi/soldater rundt om i byen. Det er tydelig at Ukraina retter blikket vestover.

På sentrumsiden av Dnepr der vi også bodde, var det flotte bygninger og det virket som en velstående by. Om ettermiddagen tok vi Metroen til den andre siden av byen. Her var det rett og slett fattigslig. Store og slitte boligblokker. Gater og fortau som manglet vedlikehold. Vi tok noen øl på en stor kafe ved en busstasjon. En halvliter kostet under 10 kroner. Vi stod over mat, da menyen ikke var til å tolke og ikke stolte vi helt på kjøkkenet heller. Men det hadde helt sikkert gått bra!

På veg til hotellet stakk vi innom den lokale kjøpdamen! Hun smilte fra øre til øre da hun så oss og ropte høyt og tydelig: «Alkohol!». Vi kjøpte noen øl og litt vann og tok en tidlig kveld.

Olas barndomshelt Djengis-Khan var aldri i Kiev. Han ble født ca. 1162 og døde i 1227. Ved Djengis Khans død strakte imperiet seg fra Det kaspiske hav i vest til Stillehavet og det nordlige Kina i øst. Under hans etterkommere ble imperiet ytterligere utvidet. Hans barnebarn Batu Khan tok Kiev i desember 1240. Senere tok de både Krakow i Polen og kjente Dubrovnik i nåværende Kroatia. Men da Ögedei Khan – Djengis 3. sønn døde i desember 1241 reiste den mongolske hæren i all hast tilbake til Mongolia for å velge ny khan. Dette var i 1242 – det tok altså tid før de fikk budskapet. Det var ca 750 år før internettets tid.

Vi bør kanskje reflektere litt over hvordan det hadde vært på våre trakter i dag om mongolene ikke hadde reist hjem i 1242?
Vi skulle reise videre dagen etter og sovnet tidlig!

Mandag 10. Juli - Odessa

Vi klarte akkurat frokosten kl 07:00 før taxien hentet oss til flyplassen. Og det var en skikkelig taxi. Og prisen til flyplassen? 230 UAH – eller 70 norske kroner. Vi tok et innenriksfly som skulle ta oss til Odessa. Flytypen heter Antonov An-140 og er et ukrainsk produkt med propeller. Bagasjen lå bak i flyet og trappen var så dårlig at det bare kunne gå en person om gangen inn i flyet. Servicen var imidlertid utmerket og vi fikk vann og tørr kjeks og vi hadde en fantastisk utsikt der vi satt helt bak i flyet.

Steike varmt i Odessa og vi tok en kald forfriskning før avreise til byen. Så vidt ute av terminalbygningen traff vi en taxisjåfør som gjerne ville kjøre oss til byen. «No bus, only taxi», sa han og fulgte etter oss ca 200 meter – og det er ingen overdrivelse. Vi hoppet på den første og beste bussen – og den var ikke best, men hadde lite fjæring og skrikende bremser. For å si det enkelt: Vi fikk se mye av byen da den kronglet seg på kryss og tvers. Til slutt endte vi på jernbanestasjonen og turen kostet under 5 kroner per person. Ola skulle kjøpe kart, men forsøket var mislykket. Vi fant en restaurant med kaldt øl og internett og forsøkte å peile inn hotellet vårt.

Det var nok av villige sjåfører, men vi skulle ikke bli lurt en gang til. Vi gikk med ryggsekkene i over 30 grader. Vi spurte om vegen og følte vi var på rett kurs. Plutselig passerte vi en restaurant – en meget fin sådan. Her tok vi en øl og gikk på do og tørket svetten. Vi kunnet nok reist langt med taxi for den prisen 2 øl kostet, men vi skulle ikke la oss lure. En halvtime senere fant vi hotellet som la rett ved stranden med utsikt over Svartehavet. Livet var godt igjen! Her kostet 2 fatøl 15 kroner.

Ola ble sendt av gårde for å hente penger i en minibank. I mellomtiden var Helen blitt sulten og bestilte 1 øl og pommes frites. Hun fikk 2 øl og paprikachips. Vi tok en dukkert i Svartehavet – det var kaldt – noe som sikkert skyldes at store elver renner inn i havet.

Vi avsluttet dagen med en fin middag på stranden og var veldig fornøyde med at vi ikke hadde blitt lurt av noen taxisjåfører! Men nok en gang opplevde vi at det ok ekstremt lang tid fra bestilling til servering av maten. 

Tirsdag 11. Juli - Odessa

Vi skulle ha med soloppgangen og var ute kl 05:00. Heldigvis var nabokafeen døgnåpen og vi fikk nytrukket kaffe både en og to ganger.

Dagen ble tilbrakt på stranden og vi flasser fortsatt 10 dager senere.

Hotellet hjalp oss med å bestille taxi til sentrum om kvelden. Vent på en rød bil sa de til oss. Vi ventet på en rød bil, men den vi skulle ha var grå. Og det var ikke en taxi, men en venn av resepsjonisten. Det tok flere forsøk før han fikk start på bilen – den var på alder med Ola sin gamle og kasserte Skoda. Han tok oss imidlertid trygt inn til sentrum.

For et sentrum og for et liv. Vi storkoste oss og spiste hver vår velsmakende hamburger. Odessa var en sovjetisk marinebase og har ca 1 million innbyggere. De fleste av innbyggerne er russisk talende. Allerede 600 år før Jesus fødsel var området bosatt av grekere og hadde det greske navnet Odessos.

Onsdag 12. Juli – Moldova og Transnistria

Tidlig opp – taxien skulle hente oss kl 6:30 og vi skulle se soloppgangen i dag også og var oppe like etter kl 5:00. Nydelig soloppgang, men det var ingen taxi, men en privatbil som dukket opp. Han kjørte som en galning og setebetene virket ikke – og Ola var redd for første gang denne dagen. Plutselig roet sjåføren seg ned og tok av seg capsen. I det vi passerte en kirke, korset han seg. På med capsen og full speed til busstasjonen.

Her var det liv. Reisende og handlende om hverandre. Busser og biler som tutet, bremset og gasset opp. Masse forskjellige lukter. «jeg føler meg som i India», sa Helen – selv om hun ikke har vært i India.

Vi måtte spørre en vakt om hvor bussen vår skulle parkere – vi forstod fortsatt ikke skiltene. Han leste på billetten og viste med antall fingre hvor vi skulle gå.

Dagens frokost viste seg å være innbakt pølse kokt/stekt i olje kjøpt i en pølsebu på markedet. Mettende, men lukten/smaken hang igjen det meste av dagen.

Da avgangen nærmet seg, ble Helen prikket på ryggen. Det var vakten som husket oss igjen og denne gangen viste han oss rett til bussen.

På billetten stod det sete 21 og 22. Dette var baksetet og setene var allerede opptatt – heldigvis. I tillegg satt det folk i midtgangen – bussen hadde 24 seter. Overbooking var bare forbokstaven. Vi fikk heldigvis hvert vårt sete helt foran i bussen – panoramautsikt. 

Det gikk fort på dårlige veger. Etter noen mil møtte vi en lang motgående kø og en stor lastebil. Sjåføren ville tydeligvis ikke tilbringe dagen i kø. Han kjørte forbi køen og vi møtte han på vår høyre side. Bak lastebilen kom mange andre utålmodige sjåfører. Kreativt, men ikke ufarlig. Vegen ble dårligere og dårligere jo nærmere Moldova vi kom. Motgående biler og vår buss kjørte ofte lange strekninger på feil side – dersom det var mindre humper på den siden.

Vi har passert mange landegrenser i vårt liv, men denne dagen var helt spesiell. Prøv å henge med:

Først måtte vi sjekkes ut av Ukraina – fram med pass og stempling. Deretter var det passkontroll og utstedelse av innreisebevis til Moldova. Vi var også gjennom to tollposter – den ene med narkohund.

Selv om vi nå var inne i Moldova måtte vi gjennom nok en kontroll og denne var den strengeste. Vi hadde nemlig også passert grensen til Transnistria. Transnistria er en region som ifølge FN tilhører Moldova. I virkeligheten er det en selvstendig stat består av en lang og smal landstripe på østsiden av elva Dnestr. Egen hær, politi, valuta, flagg, regjering osv. Hovedstaden heter Tiraspol. Transnistria er i dag en republikk som ikke er anerkjent av noe annet land enn de internasjonalt ikke anerkjente statene Abkhasia og Sør-Ossetia. Transnistria erklærte seg uavhengig fra Moldova 2. september 1990. Det ble krig som følge av denne erklæringen der blant annet Russland var involvert, og det var ikke før 21. juni i 1992 at det ble signert en våpenhvileavtale. Avtalen ble underskrevet av Russlands president Boris Jeltsin og Moldovas president Mircea Snegur.

Det er på denne bakgrunn at Transnistria kalles landet som ikke eksisterer.

Vi forstod ikke helt hva som skjedde og spurte damen som satt bak oss i bussen. Hun hadde hatt engelsk på skolen for 34 år siden og noe av det hun hadde lært hadde nok gått i glemmeboken. Vi klarte likevel å kommunisere til en viss grad. «Pridnestrovie», svarte hun på vårt spørsmål.  Heldigvis husket vi at i Transnistria heter landet Pridnestrovie. Trans betyr «over», og Transnistria viser til at landet, sett fra Moldova ligger over elven Dnestr.  Pridnestrovie betyr landet som ligger ved elven Dnestr.

Etter ca 30 minutter var det på an igjen. Ut av Transnistria og inn i Moldova. Vi måtte én og én inn på et kontor da vi skulle inn igjen i Moldova. Her ble passet sjekket og fikk vi et innreisebevis som vi må vise til myndighetene innen 72 timer. Tenk deg at dette beviset ble fylt ut for hånd!

Langs stort sett hele kjøreruten på ca 18 mil, var det kjempestore solsikkeåkrer. Nydelig gulfarge lyste opp i ett flatt landskap. Solsikker er tydelig en viktig næringsveg i dette området. Fruktene selges både som solsikkefrø og brukes til å lage solsikkeolje. I tillegg selges solsikker i de fleste blomsterbutikker. På verdensbasis er det anslått at den totale produksjonen av solsikkeolje er på 14 millioner tonn (2014). De to landene med størst produksjon er Russland og nettopp Ukraina som ifølge FN statistikk til sammen produserer rundt 60% av verdensproduksjonen. Hvor mange solsikker går det med for å produsere 1 tonn solsikkeolje mon tro? (Vi vet ikke svaret).

Etter en tur på 4,5 timer ankom vi busstasjonen i Chisinau – steikende sol og varmt. Vi hadde 150 Ukrainske Hryvnja (Tilsvarende 50 norske kroner) som vi vekslet inn i levu – Moldovsk pengeenhet. Vi kjøpte pølse med brød og brus. Kart fikk vi ikke tak i og vi visste ikke hvor vi var og hvor vi skulle.

I minibanken fikk vi mer levu og vi bestemte oss for å ta taxi. Vi var meget skeptiske og skulle ikke la oss lure en gang til. Vi så ut som skikkelige turister da vi svettet rundt og ut fra intet kom det en frelser og spurte om vi skulle ha taxi. Vi viste hotelladressen og han skulle ha 100 levu. 100 levu tilsvarer i underkant av 50 norske kroner. Vi slo til etter at han hadde vist beløpet på mobiltelefonen. Igjen erfarte vi at «Taxi» ikke er det vi forbinder med taxi, men at her betyr det at man blir kjørt fra ett sted til et annet mot betaling. Begrepet taxi er forresten en forkortelse av det engelske ordet taxicab, som betyr «drosje med taksameter». Ordet drosje kommer fra russisk og betyr lett vogn.

Pirattaxi ville vi ha kalt det, men han kjørte oss rett til hotellet gjennom rushtrafikk og trange gater med og uten asfalt.

Flott hotell: Best Western Plus Flowers Hotel og på toppen av alt hadde de en bier garden med svært hyggelig betjening. Det vi drakk smakte utmerket.
Etter en stund la Helen seg til å døse på sengen og Ola surfet på internett og fant ut at det var kvalifiseringskamp til Champions League i Tiraspol. Hotellet kunne ordne transport og vi slo til. Etter litt fram og tilbake fikk vi beskjed om at vi skulle bli hentet 18:15 – knappe 2 timer før kampen skulle starte. Vi bestilte en suppe i bier garden og gledet oss til mat. Som vanlig gikk serveringen særdeles tregt og på toppen av alt hadde damen i resepsjonen blingset mellom 15 minutes to og past 6. Bilen var på plass kvart på, men det var ikke suppen.
Heldigvis var bilen den nyeste modellen av en av de største BMW’ene. Ingen av oss har sittet i en sånn bil før! Sjåføren var fotballagent og skulle selv på kampen. Han ordnet billetter til oss på veg til stadion. Vi plukket opp en til som skulle være med på kampen.
Vi tenkte at vi aldri ville nå kampen med den tiden det ville ta på grensen. Men vi tok feil. Sjåføren fortalte oss at han hadde en slags diplomatstatus. Vi kjørte forbi køen på veg til passkontrollen. Han sprang inn med passene, men vi måtte inn for å vise ansiktene våre. På veg inn opplevde vi noe spesielt. En gjeng med ungdommer flokket seg rundt 4. mann i bilen og skulle håndhilse på han. «Jøss, han er populær», sa Helen. Grunnen fikk vi senere. Han heter Alexandru Golban og er direktør for fotballandslagene i Moldova. Han har spilt på landslaget og vært proff i ulike lag blant annet Eintracht Braunsweig i 2. Bundesliga.
Vi og våre venner har stående invitasjon til å komme på kamp der Moldova spiller!

Kjempekjekk kamp, men Sheriff Tiraspol vant bare 1-0 og kan få det tøft i bortekampen i Albania. 

Returen gikk som smurt. Vi var hjemme litt over 23:00 og passkontrollørene så så vidt på passene våre.
Vi var sultne, restauranten var stengt og Ola ble sendt til en døgnåpen butikk i nærheten. Ingen gatelys, lite folk og biler – han var rett og slett småredd for å si det mildt. Nattmaten kom i hus og vi sov søtt etter en dag som startet kl 05:00 og ble avsluttet 20 timer senere. 

Torsdag 13. Juli - Chisnau
Etter en nydelig frokost slappet vi av på rommet. Ute var det stekende hett.
Like ved hotellet lå det et marked og vi ruslet rundt og kjøpte oss noen t-skjorter. Ikke spesielt billig (dårlige til å prute), men fine var de. På vår runde så vi ingen andre – i alle fall typiske turister. 

Vi delte en pizza til lunch og vi hadde flaks og fikk en pizza som begge likte. Deretter satt vi mange timer i hotellets beergarden og planla neste stopp som var Bukarest. Ola fikk språkopplæring fordi han ikke klarte å uttale ølmerket riktig – det hadde samme navn som hovedstaden. Vi bestilte det samme hver gang det tok ikke lang tid før kelnerne visste hva vi skulle ha.

Før vi reiste på turen hadde vi lest om Chisinau Hotel. De kjører med følgende slagord på hjemmesiden sin: «It’s like visiting your granny, not modern, but clean, warm and relaxing.» De har også en bar som er åpen 24 timer i døgnet.

Vi bare måtte innom dette hotellet som er det eldste sentrumshotellet i byen. Vi traff en kar på utsiden og han skrøt av baren. Forventningene steg, men da vi kom inn var det tomt for folk på begge sider av bardisken. Omsider kom det en fra hotellet – han sprang ut på gaten. Vi ventet litt – ikke så lenge. På veg ut møtte vi bartenderen – kanskje han hadde en annen jobb på si?

Hotellet minnet oss om Hotel Europa i Pristina – og vi er glade for at vi ikke skulle på der!

Vi avsluttet kvelden på et festlig sted – nemlig Chisinau sitt første microbryggeri.

Fredag 14. Juli – Old Orhei
Moldova har få turister – faktisk minst besøkt i Europa. Det kan nok være mange årsaker til det, men det er ikke flust av turistattraksjoner og de grenser heller ikke til hav. Utbryterrepublikken Transnistria er i seg selv en attraksjon, men den største attraksjonen ligger vel 60 kilometer nord for hovedstaden Chisinau.

Old Orhei eller på rumensk Orheiul Vechi er et historisk og arkeologisk meget spennende sted.
Hotellets alt mulig mann skulle kjøre oss og pris og tidspunkt for avgang var avtalt dagen før. Det skulle koste 110 euro. Men da var det også inkludert engelsk språklig guide og lunch på en lokal restaurant. Etter litt utsettelse var vi klar for avgang. Resepsjonisten og sjåføren kunne imidlertid fortelle at lunchen ikke var inkludert og at han måtte ha ytterligere 10 euro. Vi opplevde det samme prispresset da vi skulle på fotballkamp. Prisen økte når alle var klar til avgang.

Vi følte oss litt utnyttet og etter en kort rådslaging sa vi nei til turen. Vi skulle klare å finne en alternativ måte å reise til Orheiul Vechi. «OK – dere får det for 110 euro», var svaret vi fikk. Den ellers så blide altmuligmannen virket påfallende sur. Vi hadde imidlertid ikke kjørt mer enn ca 20 minutter gjennom frodige jordbruksområder, før han spurte: «Do you want beer?». Klokken hadde ikke passert 10, men vi ville ikke skuffe han og svarte bekreftende. Det ble handle- og røykepause utenfor en liten landhandel. Helen ønsket utenlandsk øl, men han kom raskt ut igjen og sa at de bare hadde det lokale merket Chisinau – som Ola likte veldig godt. Han spanderte 2 halvliters flasker og stemningen var igjen veldig god. 

Vi syntes han kjørte i forteste laget, men det fikk en brå stopp. På en bakkekam kjørte vi forbi en bilulykke og etter det kjørte han i normal fart.

Etter å ha tatt av fra hovedvegen var vi i Orheiul Vechi. For et syn og for en overraskelse. Det var som å se ned i et amfiteater. Gjennom dalen renner elven Raut som er en sideelv til Dniester som er Moldovas lengste elv og Ukrainias nest lengste elv. Eleven har formet området som består av kalkstein.

Denne dalen er 3,5 km fra øst til vest og 1,5 km fra nord til sør. Området står på UNESCO sin verdensarvliste.

Første stopp var Orheiul Vechi Exhibition Centre. Her fikk vi en engelsktalende guide. Det var en utstilling som viste gjenstander fra den eldre steinalder 30 000 til 20 000 f. kr. Og fram til nyere tid. En imponerende samling.

Deretter kjørt vi alle 4 til den andre siden av dalen – der hvor klostrene ligger. Vi besøkte et kloster som ble gravd ut på 1300 tallet. Det tok visstnok 100 år å gjøre ferdig de 12 rommene. Som du ser av bildet kunne man ikke gå oppreist, men måtte gå krokrygget.

I dag er det en munk som bor her om sommeren. Området ligger nå vel 150 meter over havet og det var spesielt å se rester av skjell i fjellet – det var fra den gangen hele området lå under havets overflate.

Vi besøkte også en gård som viste hvordan besteforeldrene hadde levd. På den tiden var det ikke uvanlig med 10 – 14 barn – det var nokså trangbodd. Etter å ha sett «madrassen» - bestemte Helen seg for aldri mer å klage på en seng i hele sitt liv.

Vi spaserte deretter rundt i den lille landsbyen med ca 200 innbyggere. Vi stilte spørsmål om det var et levende museum, men det var det absolutt ikke. Det var derimot et levende bygdesamfunn i dagens Moldova og Europa.

Vi avsluttet besøket med en utsøkt lunch basert på lokale råvarer med egenprodusert saft og vin.

Fulle av inntrykk sov vi det meste av vegen tilbake til Chisinau – selve turen tok vel 5 timer.

Om ettermiddagen spaserte vi rundt i byen og vi fikk kjøpt både fingerbøl og tøymerker til å sy på sekkene våre.

I en av sidegatene til hovedgaten fant vi flere hyggelige barer/restauranter og livet smilte til oss.

Lørdag 15. Juli - Bukarest

Flyet til Bukarest hadde avgang kl 0705 og vi hadde bestilt drosje til kl 04:45. Det tok ca 20 minutter til flyplassen i nattestille gater og prisen var som avtalt – ikke noe lureri her.

Det var et yrende liv på flyplassen, men alt gikk raskt og vi var klar i god tid.

Turen tok ca 1 time og så var vi i Romania.

Ola hadde snakket om magebelte for oppvaring av penger og telefon – han var skikkelig skeptisk og fryktet lommetjuver og tiggere.

Det startet imidlertid godt - taxiene var autoriserte og vi fikk den avtalte prisen som også stemte med det som stod på flyplassen sin hjemmeside.

Vi var på hotellet ca 9:30 – lite hotell og heldigvis fikk vi sjekke inn med en gang. Vi bodde midt i sentrum med balkong og en liten døgnåpen kiosk på andre siden av gaten.

Vi kan ta dette med en gang: I løpet av 2 dager så vi 5 tiggere og traff ikke på noen lommetjuver. De vi snakket med var svært misfornøyd med romfolket som de mente at snyltet på samfunnet.

Dagens hovedmål var presidentpalasset – også kalt galskapens palass. President og diktator Nicolae Ceausescu startet byggingen i 1984 – visstnok etter reiser til Kina og Nord-Korea. Romania var et fattig land, men diktatoren brukte likevel svært store summer på dette bygget. For å gjøre plass til bygget ble 27 kirker og synagoger revet og 40.000 mennesker ble tvangsflyttet. Det var alltid mer enn 20 000 arbeidere som jobbet på bygget. Å oppleve dette bygget på nært hold gjorde et meget sterkt inntrykk. Folkets hus ble det kalt!

Etter pentagon er dette verdens største administrasjonsbygg.

Nå fikk heldigvis ikke Nicolae Ceausescu og hans kone Elena oppleve at bygget ble ferdig – både han og hans kone ble henrettet 25. desember 1989. Det sies at Elena hadde 3000 par sko – så de trengte jo litt plass.

At kirker og synagoger ble gjort om til verdslige bygninger under kommunismen har vi skrevet om før. Like ved hotellet vårt var det en stor suvenirbutikk. Den ligger i en tidligere kirke og ser fortsatt ut som en kirke rent bygningsmessig.

Bak presidentpalasset (på samme høyden) bygges det nå en enorm kirke og det sies at spiret skal kunne sees fra hele byen når det blir ferdig. Da vi var der var det full aktivitet byggeaktivitet. Byggingen av dette gudshuset er en reaksjon på måten religioner ble behandlet under kommunismen.

I løpet av dagen tikket det inn meldinger fra den særdeles fotballinteresserte sønnen Werner. Han kunne fortelle at Juventus Bucuresti – nyopprykket i toppdivisjonen skulle spille sesongens første kamp mot Dinamo Bucuresti. Problemet var bare at deres egen bane ikke var godkjent for toppspill og at de derfor måtte spille på Ilie Oană Stadium Ploiești – ca 6 mil nord for sentrum.

Vi fant fort ut at det gikk tog til Ploiești- og vi bestilte taxi til jernbanestasjonen. Sjåføren – en relativt ung gutt som snakket godt engelsk – lurte på hvor vi skulle reise med tog? Vi forklarte vårt ærend. Det er bedre at jeg kjører dere – det går raskere og er tryggere og nesten like billig sa han! Etter litt forhandling om prisen og tillatelse til å røyke og drikke øl – var vi på taxitur til fotballkamp! Han var for øvrig en utmerket guide.

Vi passerte triumfbuen - Arcul de Triumf – som har en historie tilbake til 1878 da Romania fikk sin uavhengighet – den er senere bygget på nytt og dagens bue stod ferdig i 1936. «Fake» sa vår sjåfør og tenkt på at det var en etterligning av Triumfbuen i Paris som ble påbegynt av Napoleon og som stod ferdig i 1836 – 21 år etter at Napoleon var død.

Vi passerte også Interkontinental hotell der journalistene bodde i forbindelse med at Nicolae Ceausescu ble avsatt. Den franske journalisten Jean-Louis Calderon (41 år) ble skutt og drept her den 22. desember og han har fått en gate oppkalt etter seg.

Sjåføren fortale mye om korrupsjonen i Romania. Skal du få deg en prestejobb må du betale store summer under bordet. Konsekvensen er at disse må få pengene tilbake og det gjør de ved å ta bestikkelser fra folk som skal gifte seg eller døpe sitt barn. Ca 1300 av av 3500 drosjeløyver er gitt til ett firma (mot store bestikkelser selvsagt) – disse leier de ut videre til en blodpris til sjåfører. Mafia – var ordet sjåføren brukte. Han hadde en rekke andre eksempler fra folks daglig liv.

Vel framme ved Oană Stadium i Ploiești kjøpte vi billetter. Deretter var det jakt på en fotballpub. Vi fulgte etter en heller skummel gjeng som så ut til å være i samme ærend som oss.

Vi fant en flott beergarden og havnet sammen med en gjeng Dynamo fans. Begrensede engelskkunnskaper hos våre venner, men det lot seg løse med Googletranslate! Herlig stemming.

Dynamo vant 3-0 og etter kampen ble vi plukket opp av sjåføren igjen. Vi hadde stått opp kl 03:00 i Moldova og det var rett i seng ved midnatt.

Søndag 16. Juli - Bukarest
Tidlig oppe, men den døgnåpne kiosken hadde Americano så dagen var reddet. Vi bodde i gamlebyen og den var full av restauranter og puber og vi var der det meste av dagen.

Om kvelden dro vi til Nasjonalstadion for å se på Steaua og kjøpe drakt til Werner. Vi tok trikken ut og kjøpte VIP billetter til ca 30 kroner stykket. Også dette var et nydelig stadion, men kampen var kjedelig så vi gikk rett før pause. Vi bommet på utgangen og slet med å finne hjem igjen. Vi hadde glemt visittkortet fra hotellet. Vi følte oss lost, men heldigvis ble vi kjørt til hotellet for en billig penge. 

Mandag 17. Juli - Budapest

Avreise til Budapest og siste stopp. Lang kø i innsjekkingen, men vi var ute i god tid. I Budapest bestilte vi drosje i en sentral og der fikk vi drosjenummer og pris – trygt og godt!

Vi fant hotellet Budapest Panorama Central – som lå noe anonymt i 3. etasjen i stor og noe slitt bygård. Hotellet var imidlertid helt nytt og servicen var utmerket. Vi måtte vente noen minutter og så fikk vi rom.

Vi hadde et mål for dagen og det var å besøke terrorhuset – et hus der både nazistene og kommunistene hadde utført de grusomste handlinger. Huset lå ca 30 minutters spasertur fra hotellet. Gatene var fulle av politi – det viste seg at Israel sin statsminister Benjamin Netanyahu var på besøk i Budapest. Dessverre var Terrorhuset stengt på mandager. Helt fram til jernteppet falt var dette det hemmelige politiets hovedkvarter. 

Budapest er en stor by med i underkant av 2 millioner innbyggere. Vi gikk langs Donau som skiller de to bydelene Buda og Pest. Vi holdt oss på Pest siden fordi det var svært varmt. Ungarn har også en stor parlamentsbygning. Den ble oppført rund 1900 og ligger rett ved Donau. Da den ble bygget var det en av verdens største bygninger.

Om kvelden spiste vi middag på en restaurant med ungarsk mat – nydelig opplevelse.

Tirsdag 18. Juli - Stavanger

Kaffe i resepsjonen og kaffepause på gaten kl 6:30. Hjemmereisedag og flybussen gikk rett ved hotellet og det tok ca 40 minutter.

Vi spør ofte om det går an å ta seg en røyk etter at vi har gått gjennom sikkerhetskontrollen. Ja svarte de på flyplassen i Budapest. Vi har opplevd menge tvilsomme og røykfylte røykerom, men sånn var det ikke her. Her var det bar og røykerom i ett – deler av rommet lå i friluft. Vi skulle fly med Norwegian og heldigvis hadde de flygere nok til å ta oss til Oslo. 

Vi landet i Stavanger kl 1635 og dermed var denne begivenhetsrike og interessante turen over – men minnene lever igjen.

Vi kan på det sterkeste anbefale å besøke den delen av Europa som vi har gjort. Men vær snar – jo mer vestlige de blir jo mindre sjarm er det.

Dubai - De Arabiske Emirater april 2014

Tur til Dubai i april 2014.

Deltakere: Helen og Ola, Markus (22), Werner (22), Regine (22) og Renate på nesten 15 år.

Reiseperiode: 9. til 16. april 2014.

Onsdag 9. april.
Taxien var bestilt til 0520 så vekkerklokkene begynte å kime kl 0430. Alle var ”ready to go” og  i god Ola stil var vi meget tidlig ute på flyplassen. Bedre det enn å komme for sent.

Første etappe gikk til Charles de Gaulle flyplassen i Paris. Bussturen fra ankomsstedet til den nye avgangshallen var som en tur fra Kvernevik til Tananger – heldigvis hadde vi ca 4 timer før flyet skulle gå videre til Dubai. På flyplassen fikk ungene se verdens største passasjerfly – med 2 etasjer over det hele – Airbus 380.

Vårt fly til Dubai var et Boeing 777 og her var det også plass til mange passasjerer. En av oss kom seg imidlertid raskt om bord – Markus brukte sitt nyanskaffede ”Flying Blue Petroleum Card”. Han var vel etablert på flyet da vi andre skubbet oss på plass.

Turen til Dubai tok ca 6 timer og vi ankom ca 2230 lokal tid.

25 grader, yrende liv og minst 4 pirattaxisjåfører tok i mot oss. Etter at Ola og Helen hadde fått litt frisk luft – fant vi en vanlig taxi.

Etter vel en halvtime var vi på plass på JA Oasis Beach Tower – et leilighetshotell på 50 etasjer. Vi satt alle med store øyne på vegen dit – for noen enorme bygninger.

Innsjekkingen begynte bra. Vi hadde blitt oppgradert til 43 etasje – her var det imidlertid ikke balkong. Ola og Helen sitt Visa kort var sperret for bruk utenfor Norge og Dinerskortet ”virket” ikke. Markus måtte trå til med delbetaling.

For en oppgradering. Vi fikk utsikt mot den Persiske Gulf og så rett ned på ”The Palm” – som kan sees fra verdensrommet. 4 soverom, 6 bad, kjempestue, vaskerom og kjøkken – vi slapp å stå i kø på badet! Heisen gikk på utsiden av bygningen og var derfor både spennende og skremmende. Høghuset på Jæren er til sammenligning 18 etasjer.

Vi var sultne, men restaurantene var stengt – derfor ble Subway redningen.

Deretter gikk vi på det lokale supermarkedet for å handle frokost. Ola lette forgjeves etter noen kalde og brune – de som lignet hadde teksten: 0%. Men vi sov meget godt alle sammen – det hadde vært en lang dag.

Torsdag 10. april.

Subway var døgnåpent og Ola kjøpte kaffe kl 0600. Kaffe og frisk luft foran inngangen ble en vane. På dette hotellet kom det og reiste det gjester døgnet rundt – aldri kjedelig å sitte og se på folkelivet.

Felles frokost var ferdig kl 0900 og vi ønsket oss litt sol og bad. Hotellet hadde et søsterselskap ca 25 minutter lenger nord – bussen var fullbooket – så vi tok taxi. Det kostet en hundrelapp.

Ved ankomst fikk vi store badehåndklær, solsenger og parasoller. Herlig temperatur i vannet og vi koste oss hele dagen.

Selv om Dubai er muslimsk – så serveres det øl på turiststedene – og vi koste oss med kalde Carlsberg – fra fat.

Hotellet vårt lå ved en gate som het ”The walk” – handlegate og ”rånegate”. Stor trafikk døgnet rundt. Markus hadde holdt et lite foredrag for oss om hvor mye folk fra Dubai betalte for å få lave nummer på bilskiltene sine. Mens vi ventet på taxi til Dubai City så vi en bil med nr 1. Mange tok bilder av bilen og Helen ville ta en selfie. Hun gikk bort til den store og hvite Mercedsen og lente seg elegant på forskjermen. At Ola sa: ”Ikke ta på den” brydde hun seg lite om. Det gjorde derimot sikkerhetsvaktene – som på en diskret måte fortalte Helen – ”Denne bilen rører du ikke”. 

 

Markus snakket med sikkerhetsvaktene og de kunne fortelle at den tilhørte Mohammed bin Rashid Al Maktoum og at et så lavt skiltnummer ikke kunne kjøpes. Mohammed bin Rashid Al Maktoum også kjent som Sheikh Mohammed, er nemlig statsminister og visepresident i De forente arabiske emirater, og han er hersker av Dubai. Han er den tredje av Rashid bin Saeed Al Maktoum fire sønner.

Helen er nok den eneste fra Kvernevik som har tatt på stasminsterens bil. Mohammed tok seg en spasertur på ”The walk” – uten noen av sine 23 barn.

Vi tilbrakte kvelden i Dubai centrum og det var en skikkelig opplevelse. Lukter og lyder av en annen verden. Vi gikk også forbi en Moske som var så full at de besøkende måtte stå på utsiden.

Fredag 11. april.

Fra kjøkkenet hadde vi sett et sted med solsenger ikke så langt fra hotellet. En solseng kostet mye, men vannet var flott og serveringen utmerket. Problemet oppstod i forbindelse med matbestilling på slutten av dagen. Markus skulle til AbuDabi på et stort MMA stevne. Maten kom etter at han hadde reist. Vi klagde på regningen og servitøren – en hyggelig inder – skulle fikse en ny regning. Solen gikk ned og vi hadde ventet på regningen i 45 minutter – da var det nok for Helen. Vi går og betaler i morgen sa hun – og vi gikk.

Werner og Ola tok en tur til puben som skulle vise Liverpool mot Man C på søndag. En super pub og vi tok oss et slag biljard – Werner vant på en måte. På veg til puben gikk vi forbi et stort anlegg for ”Sandpolo”. Vi ble imidlertid bryskt avvist da vi ville ta anlegget i nærmere øyesyn.

Renate og Regine og Helen brukte kvelden hos noe som heter Victoria Secrets. Werner og Ola stod på ”The walk” – og kjedet seg litt mye.

Lørdag 12. april.

Som vanlig grytidlig kaffe på utsiden av hotellet. Guttene på Subway visste at vi skulle ha ”Black coffe”. Ola bekymret seg imidlertid over den ubetalte regningen fra kvelden før.

Vi reiste med buss til badehotellet og hadde en flott dag. MiniGolfen ble vunnet av Werner. Renate og Markus spilte fotball. Rett ved badehotellet var det anleggsarbeid. Det viste seg at det var starten på en ny og større ”The Palm”. Det virker helt utrolig å bygge en ny og stor by – rett ut i havet.

Ved 1700 tiden var vi tilbake på hotellet. Ola gikk i minibanken og tok på seg gåskoene. Regningen fra dagen før skulle gjøres opp.

Han var nervøs da han nærmet seg restauranten – hva ville konsekvensene være av en frastukket regning.

”I have a bill for you” – var det han ble møtt av. I know og of course skal jeg betale sa Ola. Den indiske kelneren hadde tatt tapet kvelden før og var meget glad for at betalingen var på veg.

Det hele endte med at Ola fikk en øl ”on the house” i kveldssolen.

Kvelden stod i shoppingens og opplevelsens lys. Vi tok taxi til Dubai Mall. Dette regnes som verdens største kjøpesenter med mer enn 1400 butikker. Regine, Renate og Helen besøkte bare en brøkdel av butikkene – men VISA kortene gikk varme.

Guttene tok turen opp i verdens høyeste skyskraper - Burj Khalifa som er 828 meter høy. Turen opp til den 124 etasjen tok bare noen sekunder. Fantastisk utsikt, men det var skremmende å se ned. Det var godt å være nede på bakkenivå igjen.

Kvelden ble avsluttet på en arabisk restaurant rett ved hotellet.

Søndag 13. april.

Tidlig felles frokost og Markus kunne fortelle artige historier om turen til Abu Dhabi. Siden vi skulle se fotballkamp på ettermiddagen, valgte vi å tilbringe dagen på restauranten – der vi forlot regningen noen dager før.

Vi ble tatt veldig godt imot – heldigvis. Men da vi skulle bestille drikkevarer – var det nye rutiner. Ola måtte både levere Visa kort og sertifikat før det ble servert en dråpe. Om det var nye regler eller ”special rules” for oss – får vi aldri vite – men vi hadde en flott dag på stranden.

Kl 1500 var det hjem for en dusj og så på Liverpool sin supporter pub i Dubai. Kjempesteming og Helen fikk Heinekensolbriller etter 46 minutte (etter 5 øl) fra verten. Guttene satt klistret til TV skjermene mens Helen og Renate tilbrakte det meste av tiden på uterestauranten.

Om kvelden gikk vi i verdens største menneskeskapte marina. Vi hadde et nydelig måltid på en Chinarestaurant. Mens vi andre tok en tidlig kveld valgte Markus å ta en tur på nattklubb.

Mandag 14. april.

Dette var dagen for den store utflukten. Vi skulle på ørkensafari kl 1600. Dagen ble tilbrakt ved svømmebassenget på hotellet. Werner og nattklubbMarkus tilbrakte dagen på rommet.

Kl 1600 ble vi hentet av Toyota Landcruiser og kjørt til ørkenen. Først fikk vi se en oppvisning av hvordan falkene jobber for føden.

Deretter var det ut i ørkenen. Mye hyl og skrik i bilen – skikkelig gøy. Vi stoppet to ganger i ørkenen slik at alle kunne ta bilder. På stopp 2 så vi en ”harry” fyr som lå med oppkneppet skjorte i sanden. Han ligner på Robbie Savage – sa Werner – selv om det var 73 meters avstand. Robbie er en Walisisk landslagsspiller og premier league spiller. 

 Kvelden endte i en oase der det ble servert mye god mat og drikke. Før maten gikk Werner og Markus bort til han som de trodde var fotballspilleren. Og det var han – sønnen hans tok bilde av guttene fra Kvernevik og Savage fra Wales.

Tirsdag 15. april.

Utsjekk kl 1100 og siste dag. Siden flyet ikke skulle gå før etter midnatt, valgte vi å tilbringe dagen på Atlantis – ytterst på ”The Palm”.  Planen var å ta taxi til monorailen som kjører ut på ”The Palm”.  Vår pakistanske drosjesjåfør forstod ikke vårt ønske og han kjørte oss helt ut.

Dette var et hotell som ikke kan beskrives med ord – helt enormt. Vi var på det største badelandet i Europa og MidtØsten. Ungene brukte hele dagen på enorme sklier. Ola var med på en tur – og aldri har Renate kost seg mer da hun så skrekken i Ola sine øyne.

Ola og Helen brukte dagen på stranden – i over 35 graders varme med gode bøker og svært hyppige turer i vannet.

Selv om vi smurte oss godt – fikk Ola blører på ryggen. ”Oi” sa de på apoteket (det heter også oi på arabisk) og han måtte kjøpe 2 dyre salver.

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi et venterom. 3 dusjer og et kjøleskap med vann og brus. Utmerket service og vi var rene og klare til å reise hjem kl 2130.

På flyplassen ble det spist McDonalds og indisk mat.

Flyet gikk kl 00:50 og vi sovnet som steiner før flyet hadde forlatt bakken.

Vi landet i Amsterdam ved 6 tiden og hadde 2 timer før vi tok siste etappe til Stavanger.

Vi var hjemme kl 1100. Alt hadde gått etter planen og vi er alle mange, mange opplevelser rikere.

Kaliningrad – 25. til 27. juni 2017

Et lite stykke Russland kan vi kalle Kaliningrad der det ligger inneklemt mellom Litauen og Polen og med Østersjøen i vest.
Vi har lenge hatt lyst å reise dit, men det er ikke så enkelt. Det kreves nemlig visum og en invitasjon for å få reise inn i landet. Det går greit å fikse alt selv, men vi hadde litt for dårlig tid og måtte få hjelp. Vi bestilte og betalte hotell og deretter ordnet Mir Travel i Oslo resten. Vi fikk passene våre 2 dager før avreise.
Vi reiste med Wizzair til Gdansk og hadde en overnatting der. Vi hadde bestilt noe som heter KIWI taxi for å ta oss til Russland. På hjemmesiden er taxiene gule og fine. Vi så derfor etter en gul taxi på søndags morgen. Det kom ingen gul taxi, men en privatbil med russiske skilter. Sjåføren hadde imidlertid et flott skilt der det stod «Ola Barkved» og vi visste at vi hadde funnet bilen. Sjåføren var hyggelig og tok kaffe/røykepause, men språkkunnskapene var begrenset til Russisk. Helen stilte følgende spørsmål: «Do you speak English?» Svaret var kort og greit: «No».
Til grensen tok det ca 1,5 timer – flotte veger med svært liten trafikk. Grenseovergangen tok nesten like lang tid – selv om det ikke var trafikk. Først ut av Polen – bilen og passasjerer ble sjekket. Så inn i Russland – full sjekk igjen – alt overvåket av bevæpnet personell.

Når du skal inn i Russland får du et lite innreisebevis – på størrelse med passet. Dette beviset må du også vise for å komme ut igjen.
Dette beviset skapte den eneste dramatiske episoden på turen. Et vindkast tok Helen sitt bevis. Helen tok bena fatt og sprang etter lappen som blåste i retning Russland. Det så ut som hun ville stikke av og flykte inn i landet. Heldigvis fikk hun tak i papiret før vaktene fikk opp pistolene.
Kaliningrad het tidligere Königsberg (tysk by) og ble grunnlagt i 1255. Den ble svært ødelagt på slutten av 2. verdenskrig og er ikke det som kan kalles en koselig by.
Søndag ettermiddag tok vi en langspasertur med innlagte stopp undervegs. Vind og regn gjorde det til en heller ubekvem opplevelse.
Vi oppdaget fort at alt i Kaliningrad står kun på russisk – og der sliter vi. Men vi har litt erfaring og vet at på irske puber er det vanlig å ha menyer på engelsk. Vi var sultne og oppsøkte byens irske pub.
Det gikk greit å bestille øl, men her var det ingen meny på engelsk. Ola tok en runde i lokalet og fant et par som spiste noe som så godt ut. Vi bestilte det samme og ble gode og mette.
Mandags morgen fikk vi hjelp av en gatefeier fra Usbekistan til å skaffe oss kaffe fra en automat. Kaffe og kaffe fru Blom – Ola fikk tynn kakao og Helen en udefinerbar varm drikk med vaniljesmak.
Mandag formiddag startet vi med kirkebesøk – blant annet Cathedral of Christ the Saviour. Denne katedralen ble ferdig i 2006 og president Boris Jeltsin la ned grunnsteinen i 1966. Storslått og vakkert.
En fin måte å oppleve nye byer å sette seg på en buss eller trikk og kjøre så langt du kan. I Kaliningrad var det 15 trikkeruter på sitt meste. Nå er det bare én igjen – nr 5 og den er 9,97 kilometer lang og har 23 stopp. Pris kr 3 – uansett lengde. Vi fikk oppleve ulike små bydeler og trikken gikk nesten gjennom hagene til folk.
Vi spaserte tilbake – heldigvis var det mange lokale serveringssteder. Det var sol og varmt.
Som så mage ganger før skulle vi kjøpe fotballdrakt til Werner. Klubben heter FC Baltika Kaliningrad. Vi fant fram, men butikken var bare åpen på kampdager og det var lenge til neste kamp.
Dagens lunsj/middag ble inntatt på en artig restaurant i en park. Det var buffet og vi fikk hjelp av en engelsk språklig russer til finne noe godt.
Vel tilbake på hotellet var vi slitne og hadde snev av gangsperre og kvelden ble tilbrakt på rommet i 4 etasje – og heisen virket ikke. 64 trappetrinn opp og ned for hver gang vi skulle ut og lufte oss.
Tirsdag skulle vi bli hentet på hotellet kl 1500. Selv om resepsjonsbertå sa at det ikke gikk buss fra hotellet til sentrum – så fant vi en. Vi havnet på et stort marked og fikk kjøpt fingerbøl. Siden det var sol og varmt fant vi en lokal bier garden. Kvart på 2 forlot vi motvillig den fine hagen og skulle ta buss tilbake til hotellet. Bussen kom ikke og vi måtte hive oss i en taxi. Hadde vi gått – ville det ha tatt oss 20 minutter.
Kaliningrad skal arrangere kamper i VM i fotball i 2018. Bygging av et ny stadion og nye veger sammen med ettermiddagsrush – gjorde tilbaketuren mer spennende enn nødvendig.
1445 ringte vi et emergency nummer til KIWI taxi. «No, no», svarte han som tok taxien. Sjåføren overtok telefonen og sa at vi ville være på hotellet kl 1500.
Vi ankom kl 1459 og Ola sprang for å kjøpe noen kalde bokser til en lang hjemreise. Ingen taxi og nok en telefon – fortsatt var svaret no, no. Bekymringen steg, men så dukket sjåføren fra søndag opp. Gleden var stor.
Før vi kjørte fikk Helen en rask innføring i smugling av sigaretter fra Russland til Polen. Noe i kofferten og noe i lommene og så fikk vi håpe på det beste.
Lange køer både ut av Russland og inn i Polen, men vi visste hva vi gikk til. Etter ca 6 timer var vi tilbake i Gdansk.
Vi anvefaler turen til Kaliningrad før engelsken gjør sitt inntog!

Interrail 2012 - Stavanger - Warzawa - Wien - Budapest - Beograd - Skopje - Podgorica - Bar - Skadar - Sarajevo - Zagreb - Bratislava - Breclav - Wien - Warzawa - Stavanger

Interrail 2012

Interrail 20. Juli til 3. August 2012 Ola Barkved, Helen Husebø, Werner H Vatland (19 år) og Renate H Vatland (13 år)

 

Vi hadde ferie i 15 dager og vi var på effektiv reisefot i 21,67% av denne tiden - i dager tilsvarer det 3,25. Tar vi hensyn til ventetid - var nok den totale reisetiden nærmere 4 dager/døgn

 

Røde streker er tog, blå er fly og svarte er bil/taxi.

Fredag 20. Juli

Avreise fra hjemmet kl 1245 – presis. Vår sjåfør var Revheim i sin mors bil. Revheim er i forsvaret og kjører til daglig generalen på Jåttå (NATO).  Vi var i de tryggeste hender og ankom flyplassen 1 time og 40 minutter før avgang.

Innsjekkingen gikk som smurt – selvbetjening er flotte greier.  Etter litt frisk luft, uttak av penger og litt proviantering gikk vi til sikkerhetskontrollen.  For tre av oss gikk det uten nevneverdige problemer. Helen fikk derimot alarmklokkene til å ringe.  Hun forsøkte å gå inn personalinngangen. En av vaktene tok henne bestemt på skulderen og ba henne gå inn samme veg som de øvrige passasjerene. Et uskyldig smil og det ble bare god latter av hele tabben.

Selve flyturen tok knapt 2 timer. For første gang i sitt liv kunne Ola spille Wordfeud i luften – uten at det ble så mye mer poeng av det.

Vi vurderte tog, buss og taxi fra flyplassen til jernbanestasjonen. Til slutt fikk vi et tilbud på transport til €15 av en mann som sa han hadde taxi. Taxi hadde han, men det var litt spesielt at den stod parkert i parkeringshallen, mens alle de andre stod i en lang rekke og ventet på passasjerer.

Etter ar parkeringsavgiften var betalt, hadde vi en hyggelig tur til sentrum. Sjåføren var rimelig god i engelsk og snakket med oss hele vegen.

Etter å ha plassert ryggsekkene på oppbevaringen, spaserte vi rundt i sentrum. Vi spiste hamburgere på en uterestaurant i et nydelig vær. Valutasjef Werner oppdaget nå at 1 zloty tilsvarer 2 NOK og ikke omvendt. Men det var likevel billig med mat og drikke.

Etter maten var vi på et shoppingcenter, men her var det bare dyre fotballdrakter – så det ble ingen handel.

Vi avsluttet byturen med besøk på Hard Rock cafe. Helen fikk ikke det hun bestilte, men det kom på regningen. Renate fikk ikke bestilt i det hele tatt – men hun har vært på Hard Rock cafe i Warzawa.

 

Vi skulle nå videre med nattoget til Wien. Vi gjorde et forsøk på å kjøpe soveplasser. Køen var veldig lang og det var mye køsniking. Helen orket ikke å stå i en slik kø og vi gikk til riktig perrong. Toget skulle gå og det gikk presis kl 2110.

Ventetiden ble slått i hjel med kortspill og mer spising.

 

Vi kom oss om bord på toget til Wien – trodde vi. Vi hadde imidlertid gjort for dårlig forarbeid. Den vognen vi satt i skulle til Praha og ville bli koblet fra kl 01:00.

Ved midnatt gikk Werner og Ola fram til en av vognene som skulle til Wien. Werner holdt av plass og Ola skulle hente de 2 andre pluss bagasjen. En ivrig konduktør hadde låst døren inn til Prahavognen og reisefølget var delt i to. Helen viste som vanlig handlekraft og en noe slukøret konduktør kom og låste opp døren – og med ett var hele reisefølget og all bagasjen på ett sted.

Lørdag 21. Juli

Vi fikk ikke plass i samme kupe. Kl 02:00 fant Ola ny og god plass til Helen. Etter litt skuldermassasje sovnet hun. Helen våknet imidlertid kl 04:12 og da oppdaget hun at setet kunne trekkes ut slik at det ble som en seng. Ola fikk et lite snev av kjeft for at ikke hun hadde funnet ut det før. Hun sovnet raskt og sov søtt fram til kl 05:20. Da ble hun vekket av Ola som kom med nytraktet kaffe og informasjon om at Wien var mindre enn en time unna.

 

Vi ankom Westbahnhof i Wien kl 06:12. Vi spiste tidlig frokost på en nærliggende restaurant. Helen var mest fascinert av en gjest som satt opp og ned i en stol og sov sin dypeste søvn. Han fikk lov til å sove i fred.  

For €8 tok vi taxi til hotellet. På forhånd hadde vi spurt om vi kunne få lov å sjekke inn tidligere enn kl 14:00. Og sannelig – rommet ble gjort klar akkurat i det vi hadde sjekket inn.

Etter en liten blund og dusj tok vi oss ut i byen. Første stopp var en koselig bistro – ca 22 meter fra hotellet. Werner startet dagen med en Red Bull Vodka – han var tross alt i Red Bullen sitt hjemland. Renate dro til med en stor bananasplit. Helen og Ola tok det vanlige – dette var en god stund etter morning coffee time.

Vi spaserte inn til sentrum og gikk forbi mange utrolig flotte bygninger. Parlamentet gjorde et spesielt inntrykk.  

 

Werner og Ola skulle på fotballkamp – serieåpning i den øverste ligaen i Østerrike.

Ola skulle ta ut penger i en minibank. Null penger kom ut! Plutselig kom Helen på at hun hadde lagt inn et fast trekk på kontoen – derfor null cash. Helen var likvid og kvelden var reddet.

Til middag spiste alle sammen selvfølgelig wienerschnitzel. Deretter delt vi oss i 2. Helen og Renate dro på shopping. Ikke mer å si om det – shopping er vanligvis shopping – uansett hvor i verden du er. 

Fotballgutta tok U-bahn til stadion. Vi fikk litt førstehjelp av en hyggelig fyr – som hjalp oss med selve billettkjøpet. Etter et togskift var vi på rett linje.

Da vi kom til stadion ble vi møtt av et stort politioppbud. Vi fant fort ut at det var dobbelt så mye politi som bortepublikum og det var aldri tilløp til bråk.

Vi gikk selvsagt på fotballpub. Her viste de kampen mellom Sturm Graz og Salzburg. Nesten alle heiet på Sturm, men de tapte mot det laget de fleste i Østerrike liker å hate.

Mens Werner var i supporterbutikken og handlet, traff Ola en hyggelig og fotballinteressert fyr fra Wien. Han kunne mye om norsk fotball og han fikk fortalt at han hatet Chelsea, Red Bull Salzburg, Real Madrid og Glasgow Rangers. Dessuten het han Roman til fornavn, men likte ikke Chelsea for det.

Vi hadde flotte seter- på 2 nivå og midt på banen. Billettene var kjøpt på internett 14 dager i forvegen.  Vi hadde spilt 200 kroner på kampen. Enten skulle Rapid Wien slå Wacker Innsbruck 3-1 eller 4-0. Det ble 4-0 og 510 kroner tikket inn på kontoen da vi satt på toget tilbake til byen.

Veldig kjekk kamp og hjemme supporterne lagde et skikkelig liv gjennom hele kampen.

Vi tok tog og taxi tilbake til hotellet. Etter en tomatsuppe på den lokale bistroen tok vi kveld. Da lå allerede shoppingpikene i sengen og sov.

Søndag 22. Juli

I dag skal vi reise til Budapest.  I Wien regner det.

Kl 09:00 tar vi taxi til Westbahnhof. Før avgang kjøper vi frokost som vi skal spise på toget.  

Turen til Budapest tok ca 3 timer og vi var framme litt over kl 12:00. Ryggsekkene ble plassert og vi kjøpte trikkebilletter til sentrum. Like ved Donau spiste vi pommes frites og tok noe kaldt og godt å drikke. Solen stekte fra en blå himmel.  

Vi tok en times sightseeing på Donau. Om parlamentsbygningen i Wien var flott – så kommer den ikke opp mot den i Budapest. Av kjennere/eksperter blir den regnet som den nest flotteste parlamentsbygningen i hele verden. 

Budapest var opprinnelig to byer som lå på hver sin side av Donau – Buda og Pest – de ble slått sammen i 1873 og navnevalget var tydeligvis enkelt.

Etter båtturen spiste vi middag. De voksne spiste en nasjonal rett - biff stekt på stenplate. Det var veldig godt, men Helen var litt treig og varmen var gått ut av stenen før hun var ferdig med hele stykket. Renate tok spagetti bolognese – ikke så spennende, men hun ble mett.

Vi hadde ikke nok cash til regningen, men vi beholdt nok ungarske forinter til å kunne ta taxi tilbake til jernbanestasjonen.  Vi hadde taxipenger helt til Renate absolutt skulle kjøpe seg en rød caps der det stod Beograd. Resultatet var at vi måtte gå til jernbanen og at Renate har en caps som hun sannsynligvis aldri vil bruke. 

Vi hadde en fin spasertur – takket være Renate.

Neste reisemål var Serbia og Beograd med nattoget. Ola stod i kø i 35 minutter for å kjøpe soveplass. Da det ble hans tur virket ikke computeren til billettselgeren.  Det var lite folk på toget og vi fikk OK plasser. 

Mandag 23. Juli

Vi sovnet, men allerede kl 01:15 ble vi vekket av grensepolitiet – ikke noe Schengen her. Fram med passene – sa de – og pistolene hang løst i beltet.

Vi sovnet, men kl 02:05 ble vi vekket for en ny sjekk. Denne gangen fikk vi stempel i passene – så det var greit å bli vekket.  

Vi sovnet igjen, men vi fikk ikke lange blunden. Konduktøren kom kl 03:00 – opp med interrailbillettene. Renate og Ola sov mellom seteradene og det gikk fint helt til pendlerne kom på toget ved 5 tiden.

Vi ankom Beograd kl 06:06. Etter å ha tatt ut serbiske dinarer – ikke noe eurotull her – skulle vi finne hotell. Vi måtte ta taxi – for en taxi vi tok. Det var en gammel – svært gammel Lada – det var slik Lada var da Sovjet styrte det meste i øst. Plassen var liten, men heldigvis hadde sjåføren gummistropper og det var bare Renate sin ryggsekk som hang på utsiden. Centrum sa vi – og sjåføren nikket og kjørte. Plutselig passerte vi ett hotell som Ola hadde lest om (research før reisen) – stopp sa han. Helen mente at vi ikke skulle ta det første og kanskje ikke det beste hotellet – men vi stoppet i alle fall.  

 

Her hadde vi flaks. Vi fikk to rom a €99 med frokost og innsjekking med en gang.

Ola tok en liten byvandring på egenhånd og fikk se Beograd våkne. Han kom imidlertid tilbake på hotellet i en fæla fart. Årsak: En kruttsterk tyrkisk kaffe.

Vi tok en liten blund til kl 10:00. Werner og Renate trengte litt lenger tid under dynen. Solen stekte og Ola gikk på nærmeste fortausrestaurant og skrev i reisebrevboken. Plutselig kom Renate, Werner og Helen. Helen var helt sikker på at reisebrevskriveren satt med en liten kald en. Hadde hun rett?  

Vi skulle spise middag i en bohemgate som Ola hadde lest om. Av en årsak var kartleser egenskapene dårlige og vi brukte lang tid på å finne området.  

Men for en gate. Koselige restauranter, musikk og leven – det var her kunstnerne bodde i gamle dager.

 

Werner og Ola spiste en variant av wienerschnitzel – i rulleform med sterk ost. Renate tok en green salad og Helen pommes frites. Osten var litt for smakfull for Werner.

Taxi til hotellet der vi bestilte et hotell for 2 netter i Skopje Macedonia – som var vårt neste reisemål.

Tirsdag 24. Juli

Vekking 05:20. Frokost 06:15 og avreise til jernbanestasjonen kl 07:07 med taxi.

I spor 2 stod toget til Skopje. 2 vogner og et lokomotiv. For en standard – Jærbanen på 60 tallet virket plutselig moderne.

 

Etter rutetabellen hadde vi 10 timer foran oss i tog. Røyking forbudt stod det på vognen – ai ai – tenkte vi. Men det vi ikke hadde tenkt på var at vi nå var i den sørlige delen av Balkan. Det første som møtte oss var en serbier som satt i kupeen og røykte. Vi røykte ut av vinduet – og hadde det flott.

Det var ingen restaurant eller annen servering på toget. Etter 4,5 timer stoppet toget i Nis. 35 minutters pause fikk Ola beskjed om. Werner og ola ville proviantere, men det var så vidt vi fikk gå ut. Toget kunne jo plutselig gå sa Helen.

Konduktøren satt og koste seg på en benk og vi lurte oss ut, ola kjøpte ½ liter med øl til kr 5,- og Werner klarte heller ikke å bruke opp de serbiske pengene. Det er for billig sa Werner med favnen full av brus og godterier.

Det var et skikkelig lokaltog. En av passasjerene skulle hjem – toget stoppet der han bodde – midt ute på en øde landsbygd.

Vi var de eneste ikke serbiere på toget. Vi delte kupe med deler av an stor familie som skulle på sommerferie på grensen til Bulgaria, Av alle disse var det kun en jente som kunne engelsk.

45 minutter forsinket kom vi til Skopje. Det som gikk igjen på hele turen var at man skiftet lokomotiv ved landgrensene – og det tok tid.

 

I Skopje måtte vi ta ut nye penger – fortsatt dinarer, men denne gang var det Macedoniske dinarer. Vi tok taxi til hotel Leonardo – sjåføren kunne ikke veksle og vi måtte betale med €. Han fikk mynter og var ikke helt fornøyd med det.

Vi hadde bestilt rom på et lite hotell og mannen bak skranken sa: ”Welcome Barkved” – før jeg hadde sagt hvem jeg var. Flott velkomst. Hotellet hadde bare 14 rom – alle med terrasse.

Etter en kjapp kattevask tok vi taxi til Old Bazar. Det er 3 store bazarer i Europa. Istanbul er størst, deretter Skopje og på tredje plass Sarajevo. Alle butikkene var stengt. Vi var sultne og fant en liten kafe. Kelneren kunne ikke engelsk eller tysk, men en venn/gjest kunne engelsk og hjalp oss med bestillingen. 

 

Etter 11 timer på tog hadde det smakt godt med en iskald en. Kafeen var imidlertid i muslimsk eie og på toppen av alt var vi midt i Ramadan. Cola var ok, gulasjsuppe og kylling med ris gjorde oss mette. Alt til den nette prisen av NOK 95.

Onsdag 25 juli

Tidlig opp (ved 6 tiden) som vanlig. Til og med Werner var kjapt oppe og spiste frokost. Årsaken var imidlertid enkel. Vi skulle ut for å få billetter til kveldens kvalifiseringskamp til UEFA Champions league mellom Vardar Skopje og Bate Borisov fra Hviterussland.

Philip 2 stadion tar 33 460 tilskuere og heldigvis var det noen få billetter igjen. Prisen var det ingen ting å si noe på: NOK 13 pr billett.

 

Etter billettkjøpet dro vi nok en gang til Old Bazar. Først gikk vi rundt i gatene. Her traff vi flere håndverkere. Hyggelige og smilende. Noen kunne engelsk, andre tysk og atter andre bare smilte til oss.  

I bazaren gjorde endelig Ola et shoppig framstøt: 7 like par med strømper, 3 thirts med ulik farge og 5 underbukser. Underbuksene var stripete og fancy, men for små så eieren måtte rive dem litt i stykker før de satt som et skudd. Alt kostet ca 120 kroner og handelen var over på 4 minutter. 

Hele ferien var på 21 600 minutter. Av denne tiden utgjorde Ola sin shopping 0,0185%.  Selv om han gikk foran med et godt eksempel – var det dessverre ingen andre som fulgte det.

På vår runde trengte vi vann og tilfeldigvis havnet vi på samme sted 2 ganger. Vi ga tips og kafeeieren syntes at vi fortjente en gave og ga oss en ”gratis” flaske den siste gangen. Eieren hadde for øvrig en stemme som en skikkelig gangster i en B-film. Og han snakket engelsk. Han var muslim, men tok seg en røyk sammen med oss – til tross for Ramadan. 

 

Vi spiste lunch hos en albaner. Han kunne svært mye om norsk fotball og fortalte oss hvordan vi kunne reise til Albania fra Skopje. Vi ble anbefalt å gå til han fra en Serber – og da kom det tydelig fram hvor delt Macedonia er når det gjelder folkegrupper. Når vi i løpet av dagen fortalte at vi skulle på fotballkamp – var reaksjonene enten supert eller de hater jeg. Ingen mellomting.

Vår albanske vert hadde en medhjelper – han var ca 10 år. I det sosialdemokratiske Norge ville han blitt tatt for barnearbeid og alvorlig brudd på alkohol/skjenkeloven. Han serverte nemlig øl og brus i stor stil. Han fikk 150 dinarer – tilsvarende NOK 20 i personlig tips. På ansiktsuttrykket å dømme – var nok ukelønnen reddet for han.

Deretter reise vi hjem for å slappe av før kampen.  En taxi tok oss til stadionområdet.

Werner skulle kjøpe hjemmelagets drakt, men det solgte de ikke på stadion. Vi spiste middag, så på folkelivet og koste oss før kampen. Det er artig å tenke på at det på denne kampen var 10 000 flere tilskuere enn på en landskamp i Oslo.

Vi fant riktig tribune og riktig seksjon. Werner gikk med billettene i hånden og spurte en vakt hvor våre seter var. Svaret var enkelt: Finner du et ledig sete – ja så tar du det setet – eller som vakten sa på engelsk: ”Sit whereever you want”. Vi fant heldigvis 4 seter ved siden av hverandre. Vi satt bare noen få meter fra Vardarfansen Ultras – og de holdt en utrolig stemning kampen i gjennom. Kampen endte 0-0 og Vardar ble utslått.

Torsdag 26. Juli

Planen var å reise med buss fra Skopje til Tirana i Albania. Bussen gikk kl 06:00 og man antok at det ville ta ca 10 timer. Vi kom oss ikke skikkelig opp kl 04:00 og skippet hele bussturen. For å komme til Montenegro hadde vi et alternativ og det var ca 24 timer på tog – omtrent tilbake til Beograd og ned igjen.

Vi lot interrail være interrail og tok fly via Beograd til Podgorica – hovedstaden i Montenegro. 

 Vi ankom Podgorica ved 21 tiden. Vi hadde lest mye om en liten by som heter Bar og som ligger ved kysten. For €75 fikk vi en taxi som kjørte oss dit og fant et hotell til oss. Hotellet kostet ca Nok 700 for 2 doble rom. Werner var sulten og tok en spagetti som nattmat. Kjøkkenet og baren var egentlig stengt – men her gjør de alt for kundene.

Fredag 27. Juli

Rett før 06:30 får Helen servert kaffe på balkongen – den falt ikke helt i smak!

 

Ola gikk til ferjeterminalen for å finne billetter til Dubrovnik slik at vi kunne ta toget til Sarajevo. Det gikk ingen ferjer/båter i rutetrafikk mellom Montenegro og Kroatia.

Bar som by var som å være et eller annet sted i det som kalles Syden. Vi hadde ikke reist til Syden og tok derfor første og beste tog tilbake til hovedstaden Podgorica. Det var en vidunderlig togtur gjennom et nydelig landskap. 

 

Ola fikk som oppgave å sjekke første avgang med tog eller buss til Albania. Han kom tilbake med løsningen og det var taxi – ingen buss og intet tog.

For €25 fikk vi en taxisjåfør som ville kjøre oss. Men en rekke ganger under turen sa han: ”Jeg kjører kun til grensen – jeg skal ikke til Albania”.

20 meter før vi kom til den makedonske grenseposten bråstanset han og sa ”There is Albania!”. Ut av taxien og på med ryggsekkene. Først måtte vi gjennom den makedoniske pass/tollkontrollen. 

 

Deretter tok vi en pause idet som må være ingenmannsland. Vi var ute av Montenegro, men ikke inne i Albania.

Vi nøt kalde drikke på restauranten ”Ingenmannsland”. Helen kom i snakk med noen albanske tollere som fortalte om livet på en grensestasjon. Det var kanonvarmt og Ola fikk en dusj i baren- rett fra slangen. På med ryggsekkene og til fots til Albania. Når vi var så nærme – ja da skulle vi oppleve dette landet.

 

Før vi fikk levert passet, ble Werner stoppet av en mann som sa: ”Taxi?” Vi tok en rask beslutning etter at prisen på €20 var avtalt: OK. Bra for oss, men synd for kompisene hans som måtte ut av bilen. Det var for øvrig ikke en taxi, men en privatperson som ville tjene litt penger.

Inn i bilen og på veg til Skadar – som er en av de eldste og mest historiske byene i Albania. Det er anslått at det bor ca 100 000 innbyggere i denne byen. Etter ca 2 km tutet vår sjåfør intenst – ”My mother lives here” – sa han. 

Vegen var etter norske forhold en katastrofe. Noen kilometer med asfalt/oljegrus, så grus, steiner og kjempehull i vegen. Han kjørte både på høyre og venstre side.

 

Etter ca 1 time fant han et hotell. Vi fikk en halv etasje – ca 120 m2, der var svømmebasseng og alt kostet €50. Ingen pass ble sjekket, ingen papirer signert, men vi måtte betale med € og det med en gang. Vi hadde bare €100 seddel og skulle få vekslepenger i albansk lek. Vi sa nei og han måtte snakke med sjefen. Vi fikk €50 tilbake.

Vi tok et langt og godt bad i bassenget før middag. For ca NOK 400 hadde vi en kjempemiddag – men nok en gang skulle vekslepengene komme i lokal valuta. Ola sa nok en gang nei og til frokost neste dag betalte vi middagen med € og fikk € igjen.

Doen i leiligheten/rommet virket ikke noe særlig. Vi sa det og personalet visste det og forstod hva som var problemet – det ble men erkjennelse av at noe var galt.

Lørdag 28 juli

Etter frokost solte vi oss og badet i bassenget. Utsjekk var kl 12:00. Vi ønsket å være der til kl 14:00. Det var Ok, men vi måtte betale 4 x €5. Inkluderer vi drikkevarer og litt mat så hadde de nå snart fått igjen all € de hadde gitt oss i veksel.

Kl 12:30 ringte Ola til vår albanske venn Luigi – han skulle kjøre en tur med oss for så å kjøre oss tilbake til Montenegro. Han ble veldig glad da han fikk telefon og svarte: ”20 minutes!”. heldigvis fikk vi forklart at han ikke skulle komme før kl 2.

Vi kjørte først inn til Skadar by. Vegen var fortsatt fæle.

Inne i byen tok Helen et søtt bilde. En eldre mann satt på fortauet og klappet på 2 geiter.

Vi kjørte rundt i byen. Noen områder var moderne, men mye så relativt fattigslig ut. Han kjørte oss til et marked. Dette lå like ved stadion, Werner forsøkte selvsagt å få kjøpe den lokale drakten, men han fant ingen draktutsalg.

Stadion var et typisk eksempel på det som mange forbinder med gamle øst europeiske baner. På utsiden lå det også skjeletter fra ulike dyr.

Luigi fortale omtrent alle han traff at han hadde med seg nordmenn.

På veg ut av byen fikk alle seg en liten overraskelse. Den eldre mannen med geitene satt ikke lenger og klappet sin søte små. Nå stod han på fortauet og halte og sleit i skinnet. Bakbeina hang i en krok på veggen og da vi kjørte hadde han fått skinnet så vidt over magen. Flaks for han (ikke geita) at ikke Matilsynet var på inspeksjon.

 

Vi så mange bunkerser langs vegen og Luigi kjørte oss bort til en av dem. Denne var nå innredet som tattoo verksted. Albanias diktator Enver Hoxha fikk bygget utrolige 700 000 bunkerser – en for hver fjerde albaner. De fikk aldri noen militær betydning, men det tappet landet for utrolige ressurser. Ikke rat at vegene er dårlige.  

Mellom den albanske og montenegriske grensekontrollene spaserte Helen, som vanlig med kamera rundt halsen og ivrig fotograferende. Alle måtte sitte i bilen gjennom grensekontrollen til Montenegro. Etter grundige pass-studier fikk Luigi beskjed om å åpne venstre bakrute – der Helen satt. Grensepolitimannen ropte med høy og myndig stemme: ”I saw a camera!” Yes sa Helen og kom med et søtt og uskyldig smil. Svaret hun fikk var: ”Did you took a picture over the border?”. No – svarte hun og ble litt betuttet. ”I trust you, but if you have – delete them” – sa polisen.

 

Vel framme i Podgorica kl 16:30 skulle vi ta buss til Sarajevo – ingen tog på den strekningen. Vi hadde ikke avtalt pris med Luigi og ga han €100. Langt over forventingene hans, men verdt hver cent for oss.

Ved buss-stasjonen står (tilfeldig?) en taxisjåfør som kjenner Luigi. Vi får beskjed om at neste buss går kl 23:30 – men taxisjåføren kan kjøre oss for det samme som bussen vill ha tatt. €120. Vi sjekket ikke priser eller avgangstider, men hev oss inn i drosjen og ryggsekkene ble løftet fra en bil til en annen. 

Vi kjørte i ca 5 timer og det var stort sett gjennom et imponerende fjell landskap. Vi kjørte gjennom Tara River Canyon. En 82 kilometer lang canyon og på det dypeste er elven 1300 meter og er dermed den dypeste elvecanyon i Europa. Den står også på Unesco sin verdens arv liste.

 

I dette komplekset er det også bygget demninger som grunnlag for kraftproduksjon. Vår sjåfør fortalte at om demningen som vi stod på, brast så ville det føre til at folk i Beograd ville få vann over knærne. Vi har ikke fått bekreftet dette utsagnet.

 

Ned fra fjellet var vegen i lange strekninger så smal at det bare vare plass til 1,5 biler om gangen. Vår sjåfør var bussjåfør til vanlig, men dårlige tider gjorde at han måtte spe på inntekten med kjøring til Sarajevo ca 2 ganger pr uke.

Han kjørte oss til en busstasjon ca 1,5 km fra Sarajevo sentrum. Her var vi så heldige at det stod en sjåfør som ville kjøre oss til sentrum. Tilfeldig at han stod der? Vi tror ikke det – det er viktig å hjelpe venner og hva er enklere enn å ta en telefon og si at jeg er der og der om x antall minutter. Effektivt var det i alle fall.

Vi ble satt av rett ved Old Town og sjåføren pekte ut tre aktuelle hoteller. Vi plukket ut Hotel Europa. De hadde ledige rom – flotte rom viste det seg – og vi bestilte for to netter.

Vi gikk en tur i gamle byen og det var et yrende liv ved 10 tiden om kvelden. Vi spiste en god middag – trengte det etter den lange turen fra Albania gjennom Montenegro til Bosnia og Herzegovina.

Søndag 29. Juli

Helen fikk servert kaffe litt over klokken 6. Ola gikk deretter en tur i byen for å se når den våknet.  Etter en kanongod frokost gikk vi alle på byen ved 10 tiden. Varmen og fuktigheten gjorde at vi måtte ta en liten siesta.

Etter hvilen dro Werner og Ola til Olympiastadion pluss at Werner ville besøke en annen fotballstadion. Vi gikk etter et bykart som var ”ute av lodd” – avstandene stemte ikke. Turen startet med en kraftig motbakke – Sarajevo med sine vel 300 000 innbyggere ligger omkranset åser. 

 

Werner svettet, Ola pustet tungt og svettet han og.  For at vi skulle være sikre på at vi var på rett veg, spurte Ola en mann om det. Jo da sa han – bare gå den vegen.

Etter ca 3 min stoppet en bil ved siden av oss. Det var mannen, med kone og barn. ”Do you want a lift?” sa han. Vi var andpustne, men klarte heldigvis å si Yes, Thank you.

Takk og pris for den hjelpen – det var både langt og enda brattere til OL-stadion fra 1984. Norge tok 3 gull den gangen og Øst-Tyskland var beste nasjon.

Stadion ble ødelagt under krigen 1992 til 1995, men ved hjelp av midler fra blant annet IOC er den langt på veg rekonstruert. Det var en fotball bar rett ved stadion – vi tok en cola og iskald øl – som de eneste gjestene. 

Etter dette besøket skulle vi til stadion til klubben Zeljeznicar – den ligger nede i byen like ved elven Miljacka (Sarajevo river) som renner gjennom Sarajevo.

På vegen gikk vi innom en stor kirkegård. Det var en tung opplevelse å se alle de som hadde dødd under Bosnia krigen. Ikke minst alle de unge menneskene. Det blir anslått at ca 12 000 ble drept og ca 50 000 skadet i løpet av krigen. Werner var 3 år da krigen var slutt – så det er ikke lenge siden. I gjennomsnitt var det 329 nedslag fra bombekastere mens krigen pågikk.

 

En taxi stoppet og kjørte oss til byen. Han viste oss flere boligblokker der det fortsatt var store merker etter krigen og alle bombene.  ”BOM-BOM” sa sjåføren.

 

Stadion var stengt, men Werner fikk bilder og et inntrykk. Vi skulle nå til hotellet og da var det naturlig å ta trikk. I 1885 fikk Sarajevo den første elektriske trikken i Europa og den andre i verden. Det var en meget inntrykksfull tur i en flott og herjet by.

Mandag 30. Juli

Alle var tidlig oppe. Toget til Zagreb hadde avgang kl 10:40. Vi var på jernbanestasjonen kl 09:00 – viktig å være ut i god tid.

Siden vi hadde så god tid skulle vi spille Yatzy før innkjøp av proviant til den 10 timer lange turen. Ola spilte meget bra, fikk Yatzy og så for seg seier. Seieren var innen rekkevidde helt til Helen spurte om hva klokken var. Ti på halv elleve ropte Renate. Stasjonen var full av folk som kom av toget. Vi hev oss på mens konduktøren blåste i fløyten – vi hadde en 1 liter vann fra siste reiseetappe.

 Heldigvis hadde konduktøren en venn som var med på deler av turen. Han hadde en svær metallkasse med brus og øl. Han holdt oss i livet de første timene.

Toget gjorde heldigvis ett lengre stopp etter ca 4 timer. Ola sprang ut og kjøpte bananer, chips og søte bakervarer. 

Vår venn med metallkofferten ble erstattet av en kar med handlevogn – slik barn bruker på Kiwi. Festlig syn, men han kom bare en gang og vi gikk tom for mat og drikke.

 

Det virket som toget hadde et litt lenger stopp på grensen til Kroatia og Ola spurte en av konduktørene om det var tid til innkjøp. Nei – sa han, men han kunne gjøre det. Han fikk €10 i mynter. Like etterpå kom han tilbake og sa: ”They wanted paper”. Konduktøren fikk en10€ seddel og gikk på nytt. Etter en god stund kom han tilbake med 2 store Pivo i hånden – og så ba han om tips. Fin måte å spe på en kanskje ikke for et togansatt lønn. Ola hadde nok klart det selv – men pytt pytt.

Resten av turen inn til Zagreb gikk fint, men vi hadde en spesiell opplevelse. På en av stasjonene sprang Ola ut for å kjøpe Pivo og brus, men stasjonsbutikken var stengt. En kar i en vogn litt bak i toget så nok skuffelsen og den eldre herremannen stakk hodet ut av vinduet og ropte: ”Pivo!!”. Ola tenkte at det var en av de iherdige selgerne og vinket at han skulle kom fram til oss.

Han kom, men uten pivo og brus. Vi skulle være med han. Renate og Ola gikk med vårt nye bekjentskap. Det viste seg at han satt på 1.klasse og hadde en kupe for seg selv. Og der satt han med en halvtom 1 og ½ liter øl (pivo). Det var alt han hadde. Vi gikk tomhendte tilbake – og han fikk ikke en ny svirebror.

 

Jernbanestasjonen i Zagreb ligger riktig sentralt i byen. Vi hadde flere hoteller å velge mellom. Det første som var ledig var et Best Western hotell. Renate og Werner fikk et dobbeltrom som var delt med en dør – dvs de fikk egentlig hvert sitt rom. Helen og Ola fikk suiten – klokken var 2230 og den ville ikke bli leid ut uansett. Vi fikk alle rommene for ca NOK 700.  

Tirsdag 31. Juli

Etter en god natts søvn tok vi en spasertur rundt i Zagreb sentrum. Flott by – det også. Det som gjorde mest inntrykk var Zagreb Katedrala. Påbegynt i år 1093 ødelagt flere ganger i kriger og skikkelig skadet i Zagrebjordskjelvet i 1880.

 

Vi kom også forbi et stor marked for blomster, frukt og grønt. Der var det liv og et fantastisk tilbud.

 Etter at vi hadde sjekket ut av hotellet kl 12:00 gikk vi til jernbanen. Vi var innom en Coop butikk og kjøpte rundstykker og pålegg. Lunchen ble spist på perrongen.

Vi trodde toget skulle ta oss rett til Wien. Vi tok feil – først var vi innom Ungaren. Toll, pass, politi og lokskifte. Vi ble fortalt at det var 30 min stopp. Det var tid til handel i en nærliggende jernbanecafe. Men det skal dere vite – det er alltid skummelt å bevege seg bort fra jernbanestasjonen – det å miste øyekontakten med toget. Tenk om toget går før tiden!! (OK – det går vel som oftest etter tiden).

Vi ankom Wien rett før kl 21:00. Målet var å reise til Bratislava i Slovakia.

I Wien er det flere jernbanestasjoner som har sine spesielle destinasjoner. Ingen skikkelig Haubtbahnhof Wien. For å komme til Bratislava måtte vi derfor ta undergrunnen til en annen stasjon. 3 stopp og så skulle det være Ostbahnhof.

På reisen til Wien hadde vi truffet noen finske interrailere. De skulle også til Bratislava – så vi slo oss sammen. På Ostbahnhof traff finnene en lokal helt som de spurte om vegen. Han var imidlertid mer til heft enn hjelp – og toget skulle snart gå. Av alle ting så var det Helen som fant vegen og Ola riktig spor. Finner og nordmenn sprang så ryggsekkene dinglet på ryggen.

Vi ankom Bratislava etter ca 1 time og klokken var 22:30. ”Velkomstkomiteen” bestod av en særdeles overstadig beruset slovak. Helen måtte gi han fyr og det var ingen lett affære.

 

Helen traff også en dame som ga oss gode råd og skaffet taxi. Vi kjørte til sentrum og fikk oss en matbit. Deretter var det hotelljakt. Etter først å ha lett på egenhånd måtte vi ha hjelp av en taxisjåfør. For han var saken klar: ”Alle ledige hotell ligger langt fra sentrum” – kanskje var det han tjente mest på? Han fant et hotell med 4 manns rom til en billig penge.

 

Onsdag 1. August

Dette ble en litt spesiell dag. Helen og Ola bestilte først et appartemenstrom Krakow for 2 netter.  Krakow og konsentrasjonsleirene var neste planlagte stopp.

Etter frokost tok vi buss nr 70 til sentrum. Sjåføren tok ikke imot betaling – kanskje vi skulle kjøpt billetter før vi gikk omord?

Den gamle delen av Bratislava er en virkelig pittoresk by. Fantastiske bygninger, fontener, statuer og plasser. 

Werner ønsket å kjøpe en fotballdrakt og se en av stadionene i byen. Det var lange avstander og taxi var nødvendig. Ola og Werner dro i veg – Werner skulle betale transporten.

Første ledige taxi var det som kalles en svær og feit Merce med en gammel sjåfør med caps. Werner – betaleren – fulgte med på taxameteret og ble mer og mer bekymret. ”Dette blir dyrt” – sa han flere ganger. €25 kostet turen og Werner syntes drakten begynte å bli dyr. Derfor kjøpte han 2 drakter – bedre å dele fraktkostnadene på 2 enn 1.

Tilbake kostet drosjen bare €15.

Toget til Krakow skulle gå kl 14:00 med togskifte i Breclav i Tsjekkia. Toget kom fra Budapest og var mer enn 40 minutter forsinket.

Resultat: Da vi lom til Breclav var toget til Krakow gått – neste avgang kl 00:20 dvs om ca 8 timer. Etter å ha slått i hjel ca 5 timer på en Irsk pub – ga vi opp og reiste tilbake til Wien. Klientellet rundt jernbanestasjonen fristet ikke til å legge seg ned for å vente på toget.

 

Hadde vi visst det vi visste neste dag – skulle vi heller funnet et hotell i Breclav – vi kjørte nemlig forbi der dagen etter.

I Wien fikk vi 2 dobbeltrom med frokost for NOK 700 – rett ved jernbanen.

Torsdag 2. August

Kl 07:18 går toget til Warszawa – litt kjedelig tur og vi ser stort sett grønne marker. Før vi reiser fra Wien har vi avbestilt nok en natt i Krakow – hotels.com er bra!

I Katowice – 3 timer før Warszawa – får vi beskjed om at vi må betale ekstra fordi det er hurtigtog. Vi løser det ved å sette oss i restaurantvognen. Her er det imidlertid kokvarmt og Helen og Renate finner seg en plass litt lenger frem i toget. Flotte plasser – men så er det jo 1. Klasse. Konduktøren smiler bare til dem da han går forbi og interrailbilletten holder til 1. Klasse på hurtigtoget. 

Vel framme i Warszawa tar vi en taxi til Old Town. Vi finner et lite hotell – men Ola syntes det er for dyrt – han er litt sur og gretten i varmen. Ved hjelp av en taxi finner han et hotell som koster NOK 800 for 2 doble rom. Hotellet ligger rett ved en motorveg og i et industriområde – kjempetabbe valg av Ola – dessuten kostet taxi mer enn det vi sparte.

3 kilometer å gå til sentrum – gå skulle vi i følge Helen – det var vel en straff for det dumme hotellvalget. Vi spiser en sterk og riktig god middag på Buddha – en indisk restaurant. Taxi til hotellet og rett i seng.

Fredag 3. August.

Siste dag av ferien – alle våkner tidlig og vi har en felles frokost kl 07:20.

Vi får ha rommet til kl 14:00 og flyet til Stavanger går kl 17:05.

Kl 08:10 er vi på veg til fots til den nye fotballarenaen – som ble brukt under EM i fotball. Vi må gå over elven Wisla og det er varmt – veldig varmt.

En imponerende stadion, men vi kommer selvsagt ikke inn – slik vi gjorde i Bratislava. 

 

Deretter tar vi taxi til en svært gammel bazar. Helen gjør interessante innkjøp til Kalimera og Werner kjeder seg.

 

Deretter tar vi taxi (NOK 25) tilbake til sentrum – der vi var kvelden før – Renate hadde sett noe hun gjerne ville bruke resten av reisepengene på.

Ola hadde brukt sine tilmålte 3 minutter på shopping og ble  kl 11:00 strategisk plassert på en uterestaurant – da visste resten av reisefølget hvor de hadde han.

Ca 35 grader – kanon sol og vi satt der alle sammen helt til vi måtte sjekke ut av hotellet.

Ankomst flyplassen og avgang gikk helt fint og alt var i rute. Werner og Renate hadde allerede begynt å planlegge hjemkomsten sammen med venner.

Turen til Stavanger tok mindre enn 2 timer og Ola sov det meste av tiden. I følge Werner var det ingen rundt Ola som sov – han snorket høyt og tydelig.

Vi kom vel hjem!

Konklusjon: En fantastisk opplevelsesrik tur. Vi kunne uten problem ha brukt minst 3-4 dager i hver av de byene vi besøkte. Interrail er gøy og vi er glade for å ha vært på Balkan før det blir som resten av Europa.