Interrail 2012
Interrail
20. Juli til 3. August 2012
Ola
Barkved, Helen Husebø, Werner H Vatland (19 år) og Renate H Vatland (13 år)
Vi hadde ferie i 15 dager og vi var på effektiv reisefot i
21,67% av denne tiden - i dager tilsvarer det 3,25. Tar vi hensyn til ventetid
- var nok den totale reisetiden nærmere 4 dager/døgn
Røde streker er tog, blå er fly og svarte er bil/taxi.
Fredag 20. Juli
Avreise fra hjemmet kl 1245 – presis. Vår sjåfør var Revheim
i sin mors bil. Revheim er i forsvaret og kjører til daglig generalen på Jåttå (NATO). Vi var i de tryggeste hender og ankom
flyplassen 1 time og 40 minutter før avgang.
Innsjekkingen gikk som smurt – selvbetjening er flotte
greier. Etter litt frisk luft, uttak av
penger og litt proviantering gikk vi til sikkerhetskontrollen. For tre av oss gikk det uten nevneverdige
problemer. Helen fikk derimot alarmklokkene til å ringe. Hun forsøkte å gå inn personalinngangen. En
av vaktene tok henne bestemt på skulderen og ba henne gå inn samme veg som de
øvrige passasjerene. Et uskyldig smil og det ble bare god latter av hele
tabben.
Selve flyturen tok knapt 2 timer. For første gang i sitt liv
kunne Ola spille Wordfeud i luften – uten at det ble så mye mer poeng av det.
Vi vurderte tog, buss og taxi fra flyplassen til
jernbanestasjonen. Til slutt fikk vi et tilbud på transport til €15 av en mann
som sa han hadde taxi. Taxi hadde han, men det var litt spesielt at den stod
parkert i parkeringshallen, mens alle de andre stod i en lang rekke og ventet
på passasjerer.
Etter ar parkeringsavgiften var betalt, hadde vi en hyggelig
tur til sentrum. Sjåføren var rimelig god i engelsk og snakket med oss hele
vegen.
Etter å ha plassert ryggsekkene på oppbevaringen, spaserte
vi rundt i sentrum. Vi spiste hamburgere på en uterestaurant i et nydelig vær.
Valutasjef Werner oppdaget nå at 1 zloty tilsvarer 2 NOK og ikke omvendt. Men
det var likevel billig med mat og drikke.
Etter maten var vi på et shoppingcenter, men her var det
bare dyre fotballdrakter – så det ble ingen handel.
Vi avsluttet byturen med besøk på Hard Rock cafe. Helen fikk
ikke det hun bestilte, men det kom på regningen. Renate fikk ikke bestilt i det
hele tatt – men hun har vært på Hard Rock cafe i Warzawa.
Vi skulle nå videre med nattoget til Wien. Vi gjorde et
forsøk på å kjøpe soveplasser. Køen var veldig lang og det var mye køsniking.
Helen orket ikke å stå i en slik kø og vi gikk til riktig perrong. Toget skulle
gå og det gikk presis kl 2110.
Ventetiden ble slått i hjel med kortspill og mer spising.
Vi kom oss om bord på toget til Wien – trodde vi. Vi hadde
imidlertid gjort for dårlig forarbeid. Den vognen vi satt i skulle til Praha og
ville bli koblet fra kl 01:00.
Ved midnatt gikk Werner og Ola fram til en av vognene som
skulle til Wien. Werner holdt av plass og Ola skulle hente de 2 andre pluss
bagasjen. En ivrig konduktør hadde låst døren inn til Prahavognen og
reisefølget var delt i to. Helen viste som vanlig handlekraft og en noe
slukøret konduktør kom og låste opp døren – og med ett var hele reisefølget og
all bagasjen på ett sted.
Lørdag 21.
Juli
Vi fikk ikke plass i samme kupe.
Kl 02:00 fant Ola ny og god plass til Helen. Etter litt skuldermassasje sovnet
hun. Helen våknet imidlertid kl 04:12 og da oppdaget hun at setet kunne trekkes
ut slik at det ble som en seng. Ola fikk et lite snev av kjeft for at ikke hun
hadde funnet ut det før. Hun sovnet raskt og sov søtt fram til kl 05:20. Da ble
hun vekket av Ola som kom med nytraktet kaffe og informasjon om at Wien var
mindre enn en time unna.
Vi ankom Westbahnhof i Wien kl 06:12. Vi spiste tidlig
frokost på en nærliggende restaurant. Helen var mest fascinert av en gjest som
satt opp og ned i en stol og sov sin dypeste søvn. Han fikk lov til å sove i
fred.
For €8 tok vi taxi til hotellet. På forhånd hadde vi spurt
om vi kunne få lov å sjekke inn tidligere enn kl 14:00. Og sannelig – rommet
ble gjort klar akkurat i det vi hadde sjekket inn.
Etter en liten blund og dusj tok vi oss ut i byen. Første
stopp var en koselig bistro – ca 22 meter fra hotellet. Werner startet dagen
med en Red Bull Vodka – han var tross alt i Red Bullen sitt hjemland. Renate
dro til med en stor bananasplit. Helen og Ola tok det vanlige – dette var en
god stund etter morning coffee time.
Vi spaserte inn til sentrum og gikk forbi mange utrolig
flotte bygninger. Parlamentet gjorde et spesielt inntrykk.
Werner og Ola skulle på fotballkamp – serieåpning i den
øverste ligaen i Østerrike.
Ola skulle ta ut penger i en minibank. Null penger kom
ut! Plutselig kom Helen på at hun hadde lagt inn et fast trekk på kontoen –
derfor null cash. Helen var likvid og kvelden var reddet.
Til middag spiste alle sammen selvfølgelig wienerschnitzel.
Deretter delt vi oss i 2. Helen og Renate dro på shopping. Ikke mer å si om det
– shopping er vanligvis shopping – uansett hvor i verden du er.
Fotballgutta tok U-bahn til stadion. Vi fikk litt
førstehjelp av en hyggelig fyr – som hjalp oss med selve billettkjøpet. Etter
et togskift var vi på rett linje.
Da vi kom til stadion ble vi møtt av et stort politioppbud.
Vi fant fort ut at det var dobbelt så mye politi som bortepublikum og det var
aldri tilløp til bråk.
Vi gikk selvsagt på fotballpub. Her viste de kampen mellom
Sturm Graz og Salzburg. Nesten alle heiet på Sturm, men de tapte mot det laget
de fleste i Østerrike liker å hate.
Mens Werner var i supporterbutikken og handlet, traff Ola en
hyggelig og fotballinteressert fyr fra Wien. Han kunne mye om norsk fotball og
han fikk fortalt at han hatet Chelsea, Red Bull Salzburg, Real Madrid og
Glasgow Rangers. Dessuten het han Roman til fornavn, men likte ikke Chelsea for
det.
Vi hadde flotte seter- på 2 nivå og midt på banen.
Billettene var kjøpt på internett 14 dager i forvegen. Vi hadde spilt 200 kroner på kampen. Enten skulle Rapid Wien
slå Wacker Innsbruck 3-1 eller 4-0. Det ble 4-0 og 510 kroner tikket inn på
kontoen da vi satt på toget tilbake til byen.
Veldig kjekk kamp og hjemme supporterne lagde et skikkelig
liv gjennom hele kampen.
Vi tok tog og taxi tilbake til hotellet. Etter en tomatsuppe
på den lokale bistroen tok vi kveld. Da lå allerede shoppingpikene i sengen og
sov.
Søndag 22. Juli
I dag skal vi reise til Budapest. I Wien regner det.
Kl 09:00 tar vi taxi til Westbahnhof. Før avgang kjøper vi
frokost som vi skal spise på toget.
Turen til Budapest tok ca 3 timer og vi var framme litt over
kl 12:00. Ryggsekkene ble plassert og vi kjøpte trikkebilletter til sentrum.
Like ved Donau spiste vi pommes frites og tok noe kaldt og godt å drikke. Solen
stekte fra en blå himmel.
Vi tok en times sightseeing på Donau. Om parlamentsbygningen
i Wien var flott – så kommer den ikke opp mot den i Budapest. Av
kjennere/eksperter blir den regnet som den nest flotteste parlamentsbygningen i
hele verden.
Budapest var opprinnelig to byer
som lå på hver sin side av Donau – Buda og Pest – de ble slått sammen i 1873 og
navnevalget var tydeligvis enkelt.
Etter båtturen spiste vi middag.
De voksne spiste en nasjonal rett - biff stekt på stenplate. Det var veldig
godt, men Helen var litt treig og varmen var gått ut av stenen før hun var
ferdig med hele stykket. Renate tok spagetti bolognese – ikke så spennende, men
hun ble mett.
Vi hadde ikke nok cash til
regningen, men vi beholdt nok ungarske forinter til å kunne ta taxi tilbake til
jernbanestasjonen. Vi hadde taxipenger
helt til Renate absolutt skulle kjøpe seg en rød caps der det stod Beograd.
Resultatet var at vi måtte gå til jernbanen og at Renate har en caps som hun
sannsynligvis aldri vil bruke.
Vi hadde en fin
spasertur – takket være Renate.
Neste reisemål var Serbia og
Beograd med nattoget. Ola stod i kø i 35 minutter for å kjøpe soveplass. Da det
ble hans tur virket ikke computeren til billettselgeren. Det var lite folk på toget og vi fikk OK
plasser.
Mandag 23. Juli
Vi sovnet, men allerede kl 01:15
ble vi vekket av grensepolitiet – ikke noe Schengen her. Fram med passene – sa
de – og pistolene hang løst i beltet.
Vi sovnet, men kl 02:05 ble vi
vekket for en ny sjekk. Denne gangen fikk vi stempel i passene – så det var
greit å bli vekket.
Vi sovnet igjen, men vi fikk ikke
lange blunden. Konduktøren kom kl 03:00 – opp med interrailbillettene. Renate og Ola sov mellom
seteradene og det gikk fint helt til pendlerne kom på toget ved 5 tiden.
Vi ankom Beograd kl 06:06. Etter å
ha tatt ut serbiske dinarer – ikke noe eurotull her – skulle vi finne hotell.
Vi måtte ta taxi – for en taxi vi tok. Det var en gammel – svært gammel Lada –
det var slik Lada var da Sovjet styrte det meste i øst. Plassen var liten, men
heldigvis hadde sjåføren gummistropper og det var bare Renate sin ryggsekk som
hang på utsiden. Centrum sa vi – og sjåføren nikket og kjørte. Plutselig
passerte vi ett hotell som Ola hadde lest om (research før reisen) – stopp sa
han. Helen mente at vi ikke skulle ta det første og kanskje ikke det beste
hotellet – men vi stoppet i alle fall.
Her hadde vi flaks. Vi fikk to rom
a €99 med frokost og innsjekking med en gang.
Ola tok en liten byvandring på
egenhånd og fikk se Beograd våkne. Han kom imidlertid tilbake på hotellet i en
fæla fart. Årsak: En kruttsterk tyrkisk kaffe.
Vi tok en liten blund til kl
10:00. Werner og Renate trengte litt lenger tid under dynen. Solen stekte og
Ola gikk på nærmeste fortausrestaurant og skrev i reisebrevboken. Plutselig kom
Renate, Werner og Helen. Helen var helt sikker på at reisebrevskriveren satt
med en liten kald en. Hadde hun rett?
Vi skulle spise middag i
en bohemgate som Ola hadde lest om. Av en årsak var kartleser egenskapene
dårlige og vi brukte lang tid på å finne området.
Men for en gate. Koselige
restauranter, musikk og leven – det var her kunstnerne bodde i gamle dager.
Werner og Ola spiste en variant av
wienerschnitzel – i rulleform med sterk ost. Renate tok en green salad og Helen
pommes frites. Osten var litt for smakfull for Werner.
Taxi til hotellet der vi bestilte
et hotell for 2 netter i Skopje Macedonia – som var vårt neste reisemål.
Tirsdag 24. Juli
Vekking 05:20. Frokost 06:15 og
avreise til jernbanestasjonen kl 07:07 med taxi.
I spor 2 stod toget til Skopje. 2
vogner og et lokomotiv. For en standard – Jærbanen på 60 tallet virket
plutselig moderne.
Etter rutetabellen hadde vi 10
timer foran oss i tog. Røyking forbudt stod det på vognen – ai ai – tenkte vi.
Men det vi ikke hadde tenkt på var at vi nå var i den sørlige delen av Balkan.
Det første som møtte oss var en serbier som satt i kupeen og røykte. Vi røykte
ut av vinduet – og hadde det flott.
Det var ingen restaurant eller
annen servering på toget. Etter 4,5 timer stoppet toget i Nis. 35 minutters
pause fikk Ola beskjed om. Werner og ola ville proviantere, men det var så vidt
vi fikk gå ut. Toget kunne jo plutselig gå sa Helen.
Konduktøren satt og koste seg på
en benk og vi lurte oss ut, ola kjøpte ½ liter med øl til kr 5,- og Werner klarte
heller ikke å bruke opp de serbiske pengene. Det er for billig sa Werner med
favnen full av brus og godterier.
Det var et skikkelig lokaltog. En
av passasjerene skulle hjem – toget stoppet der han bodde – midt ute på en øde
landsbygd.
Vi var de eneste ikke serbiere på
toget. Vi delte kupe med deler av an stor familie som skulle på sommerferie på
grensen til Bulgaria, Av alle disse var det kun en jente som kunne engelsk.
45 minutter forsinket kom vi til
Skopje. Det som gikk igjen på hele turen var at man skiftet lokomotiv ved
landgrensene – og det tok tid.
I Skopje måtte vi ta ut nye penger
– fortsatt dinarer, men denne gang var det Macedoniske dinarer. Vi tok taxi til
hotel Leonardo – sjåføren kunne ikke veksle og vi måtte betale med €. Han fikk
mynter og var ikke helt fornøyd med det.
Vi hadde bestilt rom på et lite
hotell og mannen bak skranken sa: ”Welcome Barkved” – før jeg hadde sagt hvem
jeg var. Flott velkomst. Hotellet hadde bare 14 rom – alle med terrasse.
Etter en kjapp kattevask tok vi
taxi til Old Bazar. Det er 3 store bazarer i Europa. Istanbul er størst,
deretter Skopje og på tredje plass Sarajevo. Alle butikkene var stengt. Vi var
sultne og fant en liten kafe. Kelneren kunne ikke engelsk eller tysk, men en
venn/gjest kunne engelsk og hjalp oss med bestillingen.
Etter 11 timer på tog hadde det
smakt godt med en iskald en. Kafeen var imidlertid i muslimsk eie og på toppen
av alt var vi midt i Ramadan. Cola var ok, gulasjsuppe og kylling med ris
gjorde oss mette. Alt til den nette prisen av NOK 95.
Onsdag 25 juli
Tidlig opp (ved 6 tiden) som
vanlig. Til og med Werner var kjapt oppe og spiste frokost. Årsaken var
imidlertid enkel. Vi skulle ut for å få billetter til kveldens
kvalifiseringskamp til UEFA Champions league mellom Vardar Skopje og Bate
Borisov fra Hviterussland.
Philip 2 stadion tar 33 460
tilskuere og heldigvis var det noen få billetter igjen. Prisen var det ingen
ting å si noe på: NOK 13 pr billett.
Etter billettkjøpet dro vi nok en
gang til Old Bazar. Først gikk vi rundt i gatene. Her traff vi flere håndverkere.
Hyggelige og smilende. Noen kunne engelsk, andre tysk og atter andre bare
smilte til oss.
I bazaren gjorde endelig Ola et
shoppig framstøt: 7 like par med strømper, 3 thirts med ulik farge og 5
underbukser. Underbuksene var stripete og fancy, men for små så eieren måtte
rive dem litt i stykker før de satt som et skudd. Alt kostet ca 120 kroner og
handelen var over på 4 minutter.
Hele ferien var på 21 600
minutter. Av denne tiden utgjorde Ola sin shopping 0,0185%. Selv om han gikk foran med et godt eksempel –
var det dessverre ingen andre som fulgte det.
På vår runde trengte vi vann og
tilfeldigvis havnet vi på samme sted 2 ganger. Vi ga tips og kafeeieren syntes
at vi fortjente en gave og ga oss en ”gratis” flaske den siste gangen. Eieren
hadde for øvrig en stemme som en skikkelig gangster i en B-film. Og han snakket
engelsk. Han var muslim, men tok seg en røyk sammen med oss – til tross for
Ramadan.
Vi spiste lunch hos en albaner.
Han kunne svært mye om norsk fotball og fortalte oss hvordan vi kunne reise til
Albania fra Skopje. Vi ble anbefalt å gå til han fra en Serber – og da kom det
tydelig fram hvor delt Macedonia er når det gjelder folkegrupper. Når vi i
løpet av dagen fortalte at vi skulle på fotballkamp – var reaksjonene enten
supert eller de hater jeg. Ingen mellomting.
Vår albanske vert hadde en
medhjelper – han var ca 10 år. I det sosialdemokratiske Norge ville han blitt
tatt for barnearbeid og alvorlig brudd på alkohol/skjenkeloven. Han serverte nemlig
øl og brus i stor stil. Han fikk 150 dinarer – tilsvarende NOK 20 i personlig
tips. På ansiktsuttrykket å dømme – var nok ukelønnen reddet for han.
Deretter reise vi hjem for å
slappe av før kampen. En taxi tok oss
til stadionområdet.
Werner skulle kjøpe hjemmelagets
drakt, men det solgte de ikke på stadion. Vi spiste middag, så på folkelivet og
koste oss før kampen. Det er artig å tenke på at det på denne kampen var 10 000
flere tilskuere enn på en landskamp i Oslo.
Vi fant riktig tribune og riktig
seksjon. Werner gikk med billettene i hånden og spurte en vakt hvor våre seter
var. Svaret var enkelt: Finner du et ledig sete – ja så tar du det setet –
eller som vakten sa på engelsk: ”Sit whereever you want”. Vi fant heldigvis 4
seter ved siden av hverandre. Vi satt bare noen få meter fra
Vardarfansen Ultras – og de holdt en utrolig stemning kampen i gjennom. Kampen
endte 0-0 og Vardar ble utslått.
Torsdag 26. Juli
Planen var å reise med buss fra Skopje til
Tirana i Albania. Bussen gikk kl 06:00 og man antok at det ville ta ca 10
timer. Vi kom oss ikke skikkelig opp kl 04:00 og skippet hele bussturen. For å
komme til Montenegro hadde vi et alternativ og det var ca 24 timer på tog –
omtrent tilbake til Beograd og ned igjen.
Vi lot interrail være interrail og
tok fly via Beograd til Podgorica – hovedstaden i Montenegro.
Vi ankom Podgorica ved 21 tiden.
Vi hadde lest mye om en liten by som heter Bar og som ligger ved kysten. For
€75 fikk vi en taxi som kjørte oss dit og fant et hotell til oss. Hotellet
kostet ca Nok 700 for 2 doble rom. Werner var sulten og tok en spagetti som
nattmat. Kjøkkenet og baren var egentlig stengt – men her gjør de alt for
kundene.
Fredag 27. Juli
Rett før 06:30 får Helen servert
kaffe på balkongen – den falt ikke helt i smak!
Ola gikk til ferjeterminalen for å
finne billetter til Dubrovnik slik at vi kunne ta toget til Sarajevo. Det gikk ingen ferjer/båter i
rutetrafikk mellom Montenegro og Kroatia.
Bar som by var som å være et eller
annet sted i det som kalles Syden. Vi hadde ikke reist til Syden og tok derfor
første og beste tog tilbake til hovedstaden Podgorica. Det var en vidunderlig
togtur gjennom et nydelig landskap.
Ola fikk som oppgave å sjekke
første avgang med tog eller buss til Albania. Han kom tilbake med løsningen og
det var taxi – ingen buss og intet tog.
For €25 fikk vi en taxisjåfør som
ville kjøre oss. Men en rekke ganger under turen sa han: ”Jeg kjører kun til
grensen – jeg skal ikke til Albania”.
20 meter før vi kom til den
makedonske grenseposten bråstanset han og sa ”There is Albania!”. Ut av taxien
og på med ryggsekkene. Først måtte vi gjennom den makedoniske
pass/tollkontrollen.
Deretter tok vi en pause idet som
må være ingenmannsland. Vi var ute av Montenegro, men ikke inne i Albania.
Vi nøt kalde drikke på
restauranten ”Ingenmannsland”. Helen kom i snakk med noen albanske tollere som
fortalte om livet på en grensestasjon. Det var kanonvarmt og Ola fikk en dusj i
baren- rett fra slangen. På med ryggsekkene og til fots til
Albania. Når vi var så nærme – ja da skulle vi oppleve dette landet.
Før vi fikk levert passet, ble
Werner stoppet av en mann som sa: ”Taxi?” Vi tok en rask beslutning etter at
prisen på €20 var avtalt: OK. Bra for oss, men synd for kompisene hans som
måtte ut av bilen. Det var for øvrig ikke en taxi, men en privatperson som
ville tjene litt penger.
Inn i bilen og på veg til Skadar –
som er en av de eldste og mest historiske byene i Albania. Det er anslått at
det bor ca 100 000 innbyggere i denne byen. Etter ca 2 km tutet vår sjåfør
intenst – ”My mother lives here” – sa han.
Vegen var etter norske forhold en
katastrofe. Noen kilometer med asfalt/oljegrus, så grus, steiner og kjempehull
i vegen. Han kjørte både på høyre og venstre side.
Etter ca 1 time fant han et
hotell. Vi fikk en halv etasje – ca 120 m2, der var svømmebasseng og alt kostet
€50. Ingen pass ble sjekket, ingen papirer signert, men vi måtte betale med €
og det med en gang. Vi hadde bare €100 seddel og skulle få vekslepenger i
albansk lek. Vi sa nei og han måtte snakke med sjefen. Vi fikk €50 tilbake.
Vi tok et langt og godt bad i
bassenget før middag. For ca NOK 400 hadde vi en kjempemiddag – men nok en gang
skulle vekslepengene komme i lokal valuta. Ola sa nok en gang nei og til
frokost neste dag betalte vi middagen med € og fikk € igjen.
Doen i leiligheten/rommet virket
ikke noe særlig. Vi sa det og personalet visste det og forstod hva som var
problemet – det ble men erkjennelse av at noe var galt.
Lørdag 28 juli
Etter frokost solte vi oss og badet
i bassenget. Utsjekk var kl 12:00. Vi ønsket å være der til kl 14:00. Det var
Ok, men vi måtte betale 4 x €5. Inkluderer vi drikkevarer og litt mat så hadde
de nå snart fått igjen all € de hadde gitt oss i veksel.
Kl 12:30 ringte Ola til vår albanske
venn Luigi – han skulle kjøre en tur med oss for så å kjøre oss tilbake til
Montenegro. Han ble veldig glad da han fikk telefon og svarte: ”20 minutes!”.
heldigvis fikk vi forklart at han ikke skulle komme før kl 2.
Vi kjørte først inn til Skadar by.
Vegen var fortsatt fæle.
Inne i byen tok Helen et søtt bilde.
En eldre mann satt på fortauet og klappet på 2 geiter.
Vi kjørte rundt i byen. Noen områder
var moderne, men mye så relativt fattigslig ut. Han kjørte oss til et marked.
Dette lå like ved stadion, Werner forsøkte selvsagt å få kjøpe den lokale
drakten, men han fant ingen draktutsalg.
Stadion var et typisk eksempel på
det som mange forbinder med gamle øst europeiske baner. På utsiden lå det også
skjeletter fra ulike dyr.
Luigi fortale omtrent alle han traff
at han hadde med seg nordmenn.
På veg ut av byen fikk alle seg en
liten overraskelse. Den eldre mannen med geitene satt ikke lenger og klappet
sin søte små. Nå stod han på fortauet og halte og sleit i skinnet. Bakbeina
hang i en krok på veggen og da vi kjørte hadde han fått skinnet så vidt over
magen. Flaks for han (ikke geita) at ikke Matilsynet var på inspeksjon.
Vi så mange bunkerser langs vegen og
Luigi kjørte oss bort til en av dem. Denne var nå innredet som tattoo verksted.
Albanias diktator Enver Hoxha fikk bygget utrolige 700 000 bunkerser – en for
hver fjerde albaner. De fikk aldri noen militær betydning, men det tappet
landet for utrolige ressurser. Ikke rat at vegene er dårlige.
Mellom den albanske og montenegriske
grensekontrollene spaserte Helen, som vanlig med kamera rundt halsen og ivrig
fotograferende. Alle måtte sitte i bilen gjennom grensekontrollen til
Montenegro. Etter grundige pass-studier fikk Luigi beskjed om å åpne venstre
bakrute – der Helen satt. Grensepolitimannen ropte med høy og myndig stemme: ”I
saw a camera!” Yes sa Helen og kom med et søtt og uskyldig smil. Svaret hun fikk var: ”Did you took a
picture over the border?”. No – svarte hun og ble litt betuttet. ”I
trust you, but if you have – delete them” – sa polisen.
Vel framme i Podgorica kl 16:30
skulle vi ta buss til Sarajevo – ingen tog på den strekningen. Vi hadde ikke
avtalt pris med Luigi og ga han €100. Langt over forventingene hans, men verdt
hver cent for oss.
Ved buss-stasjonen står (tilfeldig?)
en taxisjåfør som kjenner Luigi. Vi får beskjed om at neste buss går kl 23:30 –
men taxisjåføren kan kjøre oss for det samme som bussen vill ha tatt. €120. Vi
sjekket ikke priser eller avgangstider, men hev oss inn i drosjen og
ryggsekkene ble løftet fra en bil til en annen.
Vi kjørte i ca 5 timer og det var
stort sett gjennom et imponerende fjell landskap. Vi kjørte gjennom Tara River
Canyon. En 82 kilometer lang canyon og på det dypeste er elven 1300 meter og er
dermed den dypeste elvecanyon i Europa. Den står også på Unesco sin verdens arv
liste.
I dette komplekset er det også
bygget demninger som grunnlag for kraftproduksjon. Vår sjåfør fortalte at om
demningen som vi stod på, brast så ville det føre til at folk i Beograd ville
få vann over knærne. Vi har ikke fått bekreftet dette utsagnet.
Ned fra fjellet var vegen i lange
strekninger så smal at det bare vare plass til 1,5 biler om gangen. Vår sjåfør
var bussjåfør til vanlig, men dårlige tider gjorde at han måtte spe på
inntekten med kjøring til Sarajevo ca 2 ganger pr uke.
Han kjørte oss til en busstasjon ca
1,5 km fra Sarajevo sentrum. Her var vi så heldige at det stod en sjåfør som
ville kjøre oss til sentrum. Tilfeldig at han stod der? Vi tror ikke det – det
er viktig å hjelpe venner og hva er enklere enn å ta en telefon og si at jeg er
der og der om x antall minutter. Effektivt var det i alle fall.
Vi ble satt av rett ved Old Town og
sjåføren pekte ut tre aktuelle hoteller. Vi plukket ut Hotel Europa. De hadde
ledige rom – flotte rom viste det seg – og vi bestilte for to netter.
Vi gikk en tur i gamle byen og det
var et yrende liv ved 10 tiden om kvelden. Vi spiste en god middag – trengte
det etter den lange turen fra Albania gjennom Montenegro til Bosnia og
Herzegovina.
Søndag 29. Juli
Helen fikk servert kaffe litt over
klokken 6. Ola gikk deretter en tur i byen for å se når den våknet. Etter en kanongod frokost gikk vi
alle på byen ved 10 tiden. Varmen og fuktigheten gjorde at vi måtte ta en liten
siesta.
Etter hvilen dro Werner og Ola til
Olympiastadion pluss at Werner ville besøke en annen fotballstadion. Vi gikk
etter et bykart som var ”ute av lodd” – avstandene stemte ikke. Turen startet
med en kraftig motbakke – Sarajevo med sine vel 300 000 innbyggere ligger
omkranset åser.
Werner svettet, Ola pustet tungt og
svettet han og. For at vi skulle være
sikre på at vi var på rett veg, spurte Ola en mann om det. Jo da sa han – bare
gå den vegen.
Etter ca 3 min stoppet en bil ved
siden av oss. Det var mannen, med kone og barn. ”Do you want a lift?” sa han.
Vi var andpustne, men klarte heldigvis å si Yes, Thank you.
Takk og pris for den hjelpen – det
var både langt og enda brattere til OL-stadion fra 1984. Norge tok 3 gull den
gangen og Øst-Tyskland var beste nasjon.
Stadion ble ødelagt under krigen
1992 til 1995, men ved hjelp av midler fra blant annet IOC er den langt på veg
rekonstruert. Det var en fotball bar rett ved stadion – vi tok en cola og
iskald øl – som de eneste gjestene.
Etter dette besøket skulle vi til
stadion til klubben Zeljeznicar – den ligger nede i byen like ved elven
Miljacka (Sarajevo river) som renner gjennom Sarajevo.
På vegen gikk vi innom en stor
kirkegård. Det var en tung opplevelse å se alle de som hadde dødd under Bosnia
krigen. Ikke minst alle de unge menneskene. Det blir anslått at ca 12 000 ble
drept og ca 50 000 skadet i løpet av krigen. Werner var 3 år da krigen var
slutt – så det er ikke lenge siden. I gjennomsnitt var det 329 nedslag fra
bombekastere mens krigen pågikk.
En taxi stoppet og kjørte oss til
byen. Han viste oss flere boligblokker der det fortsatt var store merker etter
krigen og alle bombene. ”BOM-BOM” sa
sjåføren.
Stadion var stengt, men Werner fikk
bilder og et inntrykk. Vi skulle nå til hotellet og da var det naturlig å ta
trikk. I 1885 fikk Sarajevo den første elektriske trikken i Europa og den andre
i verden. Det var en meget inntrykksfull tur i
en flott og herjet by.
Mandag 30. Juli
Alle var tidlig oppe. Toget til
Zagreb hadde avgang kl 10:40. Vi var på jernbanestasjonen kl 09:00 – viktig å
være ut i god tid.
Siden vi hadde så god tid skulle vi
spille Yatzy før innkjøp av proviant til den 10 timer lange turen. Ola spilte meget bra, fikk Yatzy og
så for seg seier. Seieren var innen rekkevidde helt til Helen spurte om hva
klokken var. Ti på halv elleve ropte Renate. Stasjonen var full av folk som kom
av toget. Vi hev oss på mens konduktøren blåste i fløyten – vi hadde en 1 liter
vann fra siste reiseetappe.
Heldigvis hadde konduktøren en venn
som var med på deler av turen. Han hadde en svær metallkasse med brus og øl.
Han holdt oss i livet de første timene.
Toget gjorde heldigvis ett lengre
stopp etter ca 4 timer. Ola sprang ut og kjøpte bananer, chips og søte
bakervarer.
Vår venn med metallkofferten ble erstattet av
en kar med handlevogn – slik barn bruker på Kiwi. Festlig syn, men han kom bare
en gang og vi gikk tom for mat og drikke.
Det virket som toget hadde et litt
lenger stopp på grensen til Kroatia og Ola spurte en av konduktørene om det var
tid til innkjøp. Nei – sa han, men han kunne gjøre det. Han fikk €10 i mynter.
Like etterpå kom han tilbake og sa: ”They wanted paper”. Konduktøren fikk en10€
seddel og gikk på nytt. Etter en god stund kom han tilbake med 2 store Pivo i
hånden – og så ba han om tips. Fin måte å spe på en kanskje ikke for et
togansatt lønn. Ola hadde nok klart det selv – men pytt pytt.
Resten av turen inn til Zagreb gikk
fint, men vi hadde en spesiell opplevelse. På en av stasjonene sprang Ola ut
for å kjøpe Pivo og brus, men stasjonsbutikken var stengt. En kar i en vogn
litt bak i toget så nok skuffelsen og den eldre herremannen stakk hodet ut av
vinduet og ropte: ”Pivo!!”. Ola tenkte at det var en av de iherdige selgerne og
vinket at han skulle kom fram til oss.
Han kom, men uten pivo og brus. Vi
skulle være med han. Renate og Ola gikk med vårt nye bekjentskap. Det viste seg
at han satt på 1.klasse og hadde en kupe for seg selv. Og der satt han med en
halvtom 1 og ½ liter øl (pivo). Det var alt han hadde. Vi gikk tomhendte
tilbake – og han fikk ikke en ny svirebror.
Jernbanestasjonen i Zagreb ligger
riktig sentralt i byen. Vi hadde flere hoteller å velge mellom. Det første som
var ledig var et Best Western hotell. Renate og Werner fikk et dobbeltrom som
var delt med en dør – dvs de fikk egentlig hvert sitt rom. Helen og Ola fikk
suiten – klokken var 2230 og den ville ikke bli leid ut uansett. Vi fikk alle
rommene for ca NOK 700.
Tirsdag 31. Juli
Etter en god natts søvn tok vi en
spasertur rundt i Zagreb sentrum. Flott by – det også. Det som gjorde mest
inntrykk var Zagreb Katedrala. Påbegynt i år 1093 ødelagt flere ganger i kriger
og skikkelig skadet i Zagrebjordskjelvet i 1880.
Vi kom også forbi et stor marked for
blomster, frukt og grønt. Der var det liv og et fantastisk tilbud.
Etter at vi hadde sjekket ut av
hotellet kl 12:00 gikk vi til jernbanen. Vi var innom en Coop butikk og kjøpte
rundstykker og pålegg. Lunchen ble spist på perrongen.
Vi trodde toget skulle ta oss rett
til Wien. Vi tok feil – først var vi innom Ungaren. Toll, pass, politi og
lokskifte. Vi ble fortalt at det var 30 min
stopp. Det var tid til handel i en nærliggende jernbanecafe. Men det skal dere
vite – det er alltid skummelt å bevege seg bort fra jernbanestasjonen – det å
miste øyekontakten med toget. Tenk om toget går før tiden!! (OK – det går vel
som oftest etter tiden).
Vi ankom Wien rett før kl 21:00.
Målet var å reise til Bratislava i Slovakia.
I Wien er det flere
jernbanestasjoner som har sine spesielle destinasjoner. Ingen skikkelig
Haubtbahnhof Wien. For å komme til Bratislava måtte vi derfor ta undergrunnen
til en annen stasjon. 3 stopp og så skulle det være Ostbahnhof.
På reisen til Wien hadde vi truffet
noen finske interrailere. De skulle også til Bratislava – så vi slo oss sammen.
På Ostbahnhof traff finnene en lokal helt som de spurte om vegen. Han var
imidlertid mer til heft enn hjelp – og toget skulle snart gå. Av alle ting så
var det Helen som fant vegen og Ola riktig spor. Finner og nordmenn sprang så
ryggsekkene dinglet på ryggen.
Vi ankom Bratislava etter ca 1 time
og klokken var 22:30. ”Velkomstkomiteen” bestod av en særdeles overstadig
beruset slovak. Helen måtte gi han fyr og det var ingen lett affære.
Helen traff også en dame som ga oss
gode råd og skaffet taxi. Vi kjørte til sentrum og fikk oss en matbit. Deretter var det hotelljakt. Etter
først å ha lett på egenhånd måtte vi ha hjelp av en taxisjåfør. For han var
saken klar: ”Alle ledige hotell ligger langt fra sentrum” – kanskje var det han
tjente mest på? Han fant et hotell med 4 manns rom til en billig penge.
Onsdag 1. August
Dette ble en litt spesiell dag.
Helen og Ola bestilte først et appartemenstrom Krakow for 2 netter. Krakow og konsentrasjonsleirene var neste
planlagte stopp.
Etter frokost tok vi buss nr 70 til
sentrum. Sjåføren tok ikke imot betaling – kanskje vi skulle kjøpt billetter
før vi gikk omord?
Den gamle delen av Bratislava er en
virkelig pittoresk by. Fantastiske bygninger, fontener, statuer og plasser.
Werner ønsket å kjøpe en
fotballdrakt og se en av stadionene i byen. Det var lange avstander og taxi var
nødvendig. Ola og Werner dro i veg – Werner skulle betale transporten.
Første ledige taxi var det som
kalles en svær og feit Merce med en gammel sjåfør med caps. Werner – betaleren
– fulgte med på taxameteret og ble mer og mer bekymret. ”Dette blir dyrt” – sa
han flere ganger. €25 kostet turen og Werner syntes drakten begynte å bli dyr.
Derfor kjøpte han 2 drakter – bedre å dele fraktkostnadene på 2 enn 1.
Tilbake kostet drosjen bare €15.
Toget til Krakow skulle gå kl 14:00
med togskifte i Breclav i Tsjekkia. Toget kom fra Budapest og var mer enn 40
minutter forsinket.
Resultat: Da vi lom til Breclav var
toget til Krakow gått – neste avgang kl 00:20 dvs om ca 8 timer. Etter å ha
slått i hjel ca 5 timer på en Irsk pub – ga vi opp og reiste tilbake til Wien.
Klientellet rundt jernbanestasjonen fristet ikke til å legge seg ned for å
vente på toget.
Hadde vi visst det vi visste neste
dag – skulle vi heller funnet et hotell i Breclav – vi kjørte nemlig forbi der
dagen etter.
I Wien fikk vi 2
dobbeltrom med frokost for NOK 700 – rett ved jernbanen.
Torsdag 2. August
Kl 07:18 går toget til Warszawa –
litt kjedelig tur og vi ser stort sett grønne marker. Før vi reiser fra Wien
har vi avbestilt nok en natt i Krakow – hotels.com er bra!
I Katowice – 3 timer før Warszawa –
får vi beskjed om at vi må betale ekstra fordi det er hurtigtog. Vi løser det
ved å sette oss i restaurantvognen. Her er det imidlertid kokvarmt og Helen og
Renate finner seg en plass litt lenger frem i toget. Flotte plasser – men så er
det jo 1. Klasse. Konduktøren smiler bare til dem da han går forbi og
interrailbilletten holder til 1. Klasse på hurtigtoget.
Vel framme i Warszawa tar vi en taxi
til Old Town. Vi finner et lite hotell – men Ola syntes det er for dyrt – han
er litt sur og gretten i varmen. Ved hjelp av en taxi finner han et hotell som
koster NOK 800 for 2 doble rom. Hotellet ligger rett ved en motorveg og i et
industriområde – kjempetabbe valg av Ola – dessuten kostet taxi mer enn det vi
sparte.
3 kilometer å gå til sentrum – gå
skulle vi i følge Helen – det var vel en straff for det dumme hotellvalget.
Vi spiser en sterk og riktig god middag på Buddha – en indisk restaurant. Taxi
til hotellet og rett i seng.
Fredag 3. August.
Siste dag av ferien – alle våkner
tidlig og vi har en felles frokost kl 07:20.
Vi får ha rommet til kl 14:00 og
flyet til Stavanger går kl 17:05.
Kl 08:10 er vi på veg til fots til
den nye fotballarenaen – som ble brukt under EM i fotball. Vi må gå over elven
Wisla og det er varmt – veldig varmt.
En imponerende stadion, men vi
kommer selvsagt ikke inn – slik vi gjorde i Bratislava.
Deretter tar vi taxi til en svært
gammel bazar. Helen gjør interessante innkjøp til Kalimera og Werner kjeder
seg.
Deretter tar vi taxi (NOK 25)
tilbake til sentrum – der vi var kvelden før – Renate hadde sett noe hun gjerne
ville bruke resten av reisepengene på.
Ola hadde brukt sine tilmålte 3
minutter på shopping og ble kl 11:00
strategisk plassert på en uterestaurant – da visste resten av reisefølget hvor
de hadde han.
Ca 35 grader – kanon sol og vi satt
der alle sammen helt til vi måtte sjekke ut av hotellet.
Ankomst flyplassen og avgang gikk
helt fint og alt var i rute. Werner og Renate hadde allerede begynt å planlegge
hjemkomsten sammen med venner.
Turen til Stavanger tok mindre enn 2
timer og Ola sov det meste av tiden. I følge Werner var det ingen rundt Ola som
sov – han snorket høyt og tydelig.
Vi kom vel hjem!
Konklusjon: En fantastisk
opplevelsesrik tur. Vi kunne uten problem ha brukt minst 3-4 dager i hver av de
byene vi besøkte. Interrail er gøy og vi er glade for å ha vært på Balkan før
det blir som resten av Europa.
