Vi har lenge hatt lyst å reise dit, men det er ikke så enkelt. Det kreves nemlig visum og en invitasjon for å få reise inn i landet. Det går greit å fikse alt selv, men vi hadde litt for dårlig tid og måtte få hjelp. Vi bestilte og betalte hotell og deretter ordnet Mir Travel i Oslo resten. Vi fikk passene våre 2 dager før avreise.
Vi reiste med Wizzair til Gdansk og hadde en overnatting der. Vi hadde bestilt noe som heter KIWI taxi for å ta oss til Russland. På hjemmesiden er taxiene gule og fine. Vi så derfor etter en gul taxi på søndags morgen. Det kom ingen gul taxi, men en privatbil med russiske skilter. Sjåføren hadde imidlertid et flott skilt der det stod «Ola Barkved» og vi visste at vi hadde funnet bilen. Sjåføren var hyggelig og tok kaffe/røykepause, men språkkunnskapene var begrenset til Russisk. Helen stilte følgende spørsmål: «Do you speak English?» Svaret var kort og greit: «No».
Til grensen tok det ca 1,5 timer – flotte veger med svært liten trafikk. Grenseovergangen tok nesten like lang tid – selv om det ikke var trafikk. Først ut av Polen – bilen og passasjerer ble sjekket. Så inn i Russland – full sjekk igjen – alt overvåket av bevæpnet personell.
Når du skal inn i Russland får du et lite innreisebevis – på størrelse med passet. Dette beviset må du også vise for å komme ut igjen.
Dette beviset skapte den eneste dramatiske episoden på turen. Et vindkast tok Helen sitt bevis. Helen tok bena fatt og sprang etter lappen som blåste i retning Russland. Det så ut som hun ville stikke av og flykte inn i landet. Heldigvis fikk hun tak i papiret før vaktene fikk opp pistolene.
Kaliningrad het tidligere Königsberg (tysk by) og ble grunnlagt i 1255. Den ble svært ødelagt på slutten av 2. verdenskrig og er ikke det som kan kalles en koselig by.
Søndag ettermiddag tok vi en langspasertur med innlagte stopp undervegs. Vind og regn gjorde det til en heller ubekvem opplevelse.
Vi oppdaget fort at alt i Kaliningrad står kun på russisk – og der sliter vi. Men vi har litt erfaring og vet at på irske puber er det vanlig å ha menyer på engelsk. Vi var sultne og oppsøkte byens irske pub.
Det gikk greit å bestille øl, men her var det ingen meny på engelsk. Ola tok en runde i lokalet og fant et par som spiste noe som så godt ut. Vi bestilte det samme og ble gode og mette.
Mandags morgen fikk vi hjelp av en gatefeier fra Usbekistan til å skaffe oss kaffe fra en automat. Kaffe og kaffe fru Blom – Ola fikk tynn kakao og Helen en udefinerbar varm drikk med vaniljesmak.
Mandag formiddag startet vi med kirkebesøk – blant annet Cathedral of Christ the Saviour. Denne katedralen ble ferdig i 2006 og president Boris Jeltsin la ned grunnsteinen i 1966. Storslått og vakkert.
En fin måte å oppleve nye byer å sette seg på en buss eller trikk og kjøre så langt du kan. I Kaliningrad var det 15 trikkeruter på sitt meste. Nå er det bare én igjen – nr 5 og den er 9,97 kilometer lang og har 23 stopp. Pris kr 3 – uansett lengde. Vi fikk oppleve ulike små bydeler og trikken gikk nesten gjennom hagene til folk.
Vi spaserte tilbake – heldigvis var det mange lokale serveringssteder. Det var sol og varmt.
Som så mage ganger før skulle vi kjøpe fotballdrakt til Werner. Klubben heter FC Baltika Kaliningrad. Vi fant fram, men butikken var bare åpen på kampdager og det var lenge til neste kamp.
Dagens lunsj/middag ble inntatt på en artig restaurant i en park. Det var buffet og vi fikk hjelp av en engelsk språklig russer til finne noe godt.
Vel tilbake på hotellet var vi slitne og hadde snev av gangsperre og kvelden ble tilbrakt på rommet i 4 etasje – og heisen virket ikke. 64 trappetrinn opp og ned for hver gang vi skulle ut og lufte oss.
Tirsdag skulle vi bli hentet på hotellet kl 1500. Selv om resepsjonsbertå sa at det ikke gikk buss fra hotellet til sentrum – så fant vi en. Vi havnet på et stort marked og fikk kjøpt fingerbøl. Siden det var sol og varmt fant vi en lokal bier garden. Kvart på 2 forlot vi motvillig den fine hagen og skulle ta buss tilbake til hotellet. Bussen kom ikke og vi måtte hive oss i en taxi. Hadde vi gått – ville det ha tatt oss 20 minutter.
Kaliningrad skal arrangere kamper i VM i fotball i 2018. Bygging av et ny stadion og nye veger sammen med ettermiddagsrush – gjorde tilbaketuren mer spennende enn nødvendig.
1445 ringte vi et emergency nummer til KIWI taxi. «No, no», svarte han som tok taxien. Sjåføren overtok telefonen og sa at vi ville være på hotellet kl 1500.
Vi ankom kl 1459 og Ola sprang for å kjøpe noen kalde bokser til en lang hjemreise. Ingen taxi og nok en telefon – fortsatt var svaret no, no. Bekymringen steg, men så dukket sjåføren fra søndag opp. Gleden var stor.
Før vi kjørte fikk Helen en rask innføring i smugling av sigaretter fra Russland til Polen. Noe i kofferten og noe i lommene og så fikk vi håpe på det beste.
Lange køer både ut av Russland og inn i Polen, men vi visste hva vi gikk til. Etter ca 6 timer var vi tilbake i Gdansk.
Vi anvefaler turen til Kaliningrad før engelsken gjør sitt inntog!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar